Finland for en fremmed omhandler synlige og usynlige grenser og skillelinjer som har gjort seg gjeldende i Finland, og det med et særskilt blikk på språksituasjonen og voldshistorien. Finlands vei har ledet inn i Norden, men landets historie og kultur er preget av spenningen mellom øst og vest, mellom europeisk renessansekultur og asiatisk slettekultur, mellom Edda og Kalevala.

Ved siden av å gjøre rede for sentrale begivenheter i Finlands historie og mytologi, problematiserer Finland for en fremmed også hvordan de nasjonale fellesskapsforestillingene ble skapt i nasjonallitteraturen. Dette skjedde under selvstendighetskamp, et kulturelt hegemoniskifte fra svensk til finsk og en møysommelig nasjonsbygging på voldens grunn og krigens rykende ruiner. Med utgangspunkt i opplysningsidealene, ideen om Norden og min tilhørighet i grenselandet Nord-Troms ønsker jeg å vise veier til forståelser av grenselandet Finland, over usynlige grenser og gjennom barrierer av myter og fordommer.

Den følgende teksten er basert på manuset til Finland for en fremmed, utgitt på Griff Forlag i 2004. Til skrivearbeidet fikk jeg stipend fra Det faglittterære fond, og til reisene fikk jeg økonomiske bidrag fra Norsk-finsk kulturfond.

Innhold
Forord.
1. Nordens kulturelle og geografiske grenseland i nord.
2. Finland er Nordens mest myteomspunnede land.
3. Identitetsproblemer knyttet til Finlands tospråklighet.
4. Den finske voldshistorien på 1900-tallet.
5. Krigen og den finlandssvenske modernismen.
6. Finlands nasjonallitteratur er to parallelle foreteelser.
7. Er nye Nokias suksess en pyrrhosseier i eposet om den finske velferdsstaten?
8. Skipper med foreldet sjøkart?
Litteratur.

Forord
Den følgende beskrivelsen av begivenheter i Finlands historie, samfunn og kultur er basert både på egne observasjoner, personlige samtaler og lesning av så vel førstehånds- som andrehåndskilder. Innbyrdeskrigen i 1918 ble snart det faste punktet for min forståelse, fordi spenningen fra et over femti år langt nasjonalistisk og sosialt agitasjonsspill ble utløst samtidig ved årsskiftet 1917-1918. Minnene fra denne forferdelige krigen kastet skygger over den nasjonale selvbevisstheten langt utover 1900-tallet, og den finske Innbyrdeskrigen er Nordens veiviser til den fryktelige sannheten om brodermordets universelle grusomhet. Min lesning av Heikki Ylikangas’ skildringer av slaget om Tammerfors under Innbyrdeskrigen i Vägen till Tammerfors (1995) førte i så måte til en opplevelse av at jeg med ett hadde forstått noe vesentlig, og denne opplevelsens intensitet var noe nær en oppsiktsvekkende erkjennelse i seg selv. Når opplevde jeg noe tilsvarende sist? Da jeg som tolvåring leste James Fenimore Coopers Den siste mohikaner (1826) for første gang?

I mitt forsøk på å finne og forstå betydningsfulle begivenheter i Finlands kultur og historie har Edmund Husserls teori om fenomenene i Ideen zu einer reinen Phänomenologie und phänomenologischen Philosophie fra 1913 vært verdifull. For Husserl er det grunnleggende at enhver kultur må forstås med grunnlag i seg selv, og skal man se verden gjennom andres øyne, må man gå bak tingene til fenomenene i seg selv. Vi må kaste av oss fordommer og forutinntatthet fra teorier og tolkningsrammeverk, og skille ut oss selv fra vårt møte med det fremmede. Dette er en prosess i fem stadier hvor det første er å skille ut våre følelser og lystbetonte valg, det andre å skille ut teorier og ideer som står imellom oss og objektet for forståelsen, mens det tredje innebærer å skille ut filosofiske antakelser for å isolere objektet. På de to siste stadiene skal den som vil forstå, forsøke å leve seg inn i det fenomenet som skal undersøkes, komme bak representasjonene for å se dets essens, for så å oppnå forestillingen om essensen i det fremmede.

Enhver reisende som er fremmed for de miljøer og kulturer han ferdes i, kan også utvide sin erfaringshorisont ved å lese Bronislaw Malinowski. Han var en pioner innenfor studiet av kulturer og religioner når det gjelder deltakende observasjon som metode, og Malinowskis metodikk medførte at antropologen måtte reise ut og forsøke å innlemme seg selv i de samfunnene som skulle observeres, og deretter systematisere sine observasjoner. Dagboken ble introdusert som et effektivt instrument for antropologens arbeid, for gjennom dagbokføringen kunne også subjektive inntrykk og antropologens egne reaksjoner fra arbeidssituasjonen dokumenteres. Dette svekker ikke den strenge vitenskapelige innretningen på Malinowskis arbeid, men utvider heller observasjonsfeltet til også å omfatte bevisstheten om besøkerens eget ståsted og avstanden mellom den besøkende og den besøkte kulturen.

I så måte er det av betydning at jeg har mine røtter i Nord-Troms, tilhører en småborgerlig etterkrigsgenerasjon i en av Nordens nasjonalistiske og ferdig utviklede velferdsstater, at jeg aldri har opplevd krig, problematisk knapphet på materielle goder, eller det å sulte og fryse over flere døgn, og det at jeg er den uinviterte gjesten, den fremmede som kommer på uanmeldt besøk. Religionsforskeren Mircea Eliade tenderer mot å søke mer universelle teorier enn det Bronislaw Malinowski gjør, og her finner jeg Eliades tese om kulturens axis mundi eller verdens midtpunkt særlig spennende. Enhver kultur synes å søke et felles senter som den utvikler sin selvforståelse fra, som en totempæl i et indiansk samfunn, den katolske katedralen på byens sentrale torg, for ikke å si uret i den protestantiske kirkens tårn og saunabadet ved arbeidsukens slutt i Finland. Der mennesket aner kaos, vil det umiddelbart iverksette tiltak som kan etablere forestillinger om kosmos eller den store Ordenen.

Slike forestillinger om kosmos krever et fast punkt hvor man kan orientere seg fra, eller med Eliades ord: For å kunne leve i verden, må man konstituere den. Ingenting kan begynne eller bli til uten en forutgående orientering, og enhver orientering fordrer et fast punkt. Ut fra etableringen av dette verdens midtpunkt skaper man så forestillinger og myter om sitt livsrom. Dette innebærer prosesser hvor man identifiserer inventaret i livsrommet som individene i dette samfunnet kan utvikle sin identitet fra. Forestillingene om stedet er derfor identitetsdannende dersom man oppfatter dette stedet som noe unikt for seg selv, og erkjenner at man deler denne følelsen med andre i et fellesskap. Det er identifikasjonen av stedet, med det materielle inventaret og de mentale betingelsene som gjelder for dette stedet, som er avgjørende for identitetsdannelsen. Å bli identifisert av andre, men også av seg selv, innebærer derfor ikke bare en tildeling av en posisjon i verden, men også av en eksistens.

Sosialantropologen Benedict Anderson definerer nasjonen som et forestilt fellesskap som både er tydelig avgrenset og samtidig suverent. Forestillingen ligger i det at medlemmene av fellesskapet bare kjenner noen av dem som er ens medborgere, aldri vil møte de fleste, men likevel kan forestille seg dem og seg selv som et sammenvevet fellesskap med felles mål og forpliktelser. Også tiden er et felles møtested som man kan navigere etter, og Anderson ser for seg at fortiden kan vekkes til live i språket, og derved inngå i det forestilte fellesskapet nasjonen som omfatter både de døde, de levende og deres drømmer om fremtiden. Nasjonalspråket er i seg selv identifiserbart som det gjeldende språket for det bestemte fellesskapet gjennom sine grammatikker og ordbøker, og som autoritetsspråk i de mediene som tjener lese- og skrivekunsten innenfor den angjeldende kulturen.

Ved siden av språket regner Anderson med ytterligere tre instrumenter som kan brukes i skapelsen av slike forestilte fellesskap som nasjonene er. For det første folketellingene, som på 1800-tallet gikk over fra å være skattelister og ruller for militærvesenet til å bli demografiske uttrykk for nasjonens menneskelige inventar. For det andre kartet, som er det billedlige uttrykket for det nasjonale fellesskapets territorium og livsrom. Kartets identifiserende funksjon vises kanskje særlig tydelig gjennom historiske kart, eller når kartet blir brukt som logo eller kjennemerke for dette bestemte fellesskapet. Det tredje instrumentet for det forestilte fellesskapet er museet, som på sett og vis er en nekrologisk dokumentasjon av nasjonens døde inventar. I museet kan man oppleve det tapte i restaurert form, og opprette forbindelser i tiden. Slik er historikeren også en slags museumskonservator med historieboken som en katalog over nasjonens døde inventar, og som samtidig er en forbindelseslinje til liv og levnet i fortiden.

Anderson reiser også problemet om menneskers vilje til å dø for en oppfinnelse som nasjonen. Den franske filosofen Roland Barthes har vist at nasjonens kulturelle produkter, og da særlig borgerlige medier og litteratur, fremstiller mytologiske kjærlighetsbånd mellom individet og nasjonen, der nasjonen særlig nyter godt av assosiasjoner til familien. Den er et uselvisk fellesskap preget av betingelsesløs kjærlighet, agape, som det verdt å ofre sitt liv for. På den annen side - å dø for kapitalismen eller liberalismen, ja, selv for revolusjonen, er ikke forbundet med samme storhet som å møte døden for nasjonen. Vi legger ingen kranser på den ukjente aksjonærs grav, skriver Anderson. Et annet og til dels matematisk problem som reiser seg ved denne viljen til å dø for nasjonen, er viljen til å drepe for den samme. Hvorfor er det så mange flere som må dø for nasjonen, enn det er mennesker som dreper for den?

Denne boken står i ubetalelig skyld til de mange samtalene og den omfattende korrespondansen med de beste og tålmodigste av venner og hjelpere i Finland. Her skal særlig nevnes Maijaliisa Jokinen i Tammerfors, Roger Holmström ved Åbo Akademi og Joakim Lagerbohm ved Karis-Billnäs gymnasium, som hver i seg selv er et essay verdt. Jeg ble også møtt med gavmild gjestfrihet av Veronica Sandström, Angelica Christiernin-Randström og Agneta Wickman-Skult ved Virkby gymnasium - og av Mary-Ann Bäcksbacka i den svalende skyggen fra gamle trær i hennes eplehage i Ekenäs. Så skal også den gode servicen, den velsmakende husmannskosten og roen på Stiftsgården Lärkkulla i Karis oppskattes, likeledes den inspirerende betydningen av mitt reisefølge. Reisene i 2001 og 2002 ville ha vært helt andre uten de nysgjerrige og entusiastisk deltakende barna våre, Fredrik som var seksten og bare med på 2001-reisen, Katrine som var tolv år i 2002, Viktoria ti år, Gabriel åtte, mens minstemann Haakon ennå ikke hadde fylt fem år i september 2002. Jeg kan heller ikke forestille meg at reisen og den skapende tiden i etterkant kunne ha funnet sted uten vår tålmodige og praktisk omtenksomme mor og kone Monika, våre tilværelsers axis mundi.

Jeg har fulgt skandinavisk sedvane, og skriver stedsnavn og boktitler på svensk. På den måten holder jeg meg innenfor den tospråklige kultursituasjonen i Finland, samtidig som norske lesere slipper hinderet med å forstå de finske titlene. Leserne skal dog være oppmerksom på at ikke alle de finskspråklige bøkene som jeg benevner med svensk tittel, er oversatt til svensk. Da er det bare tittelen som er oversatt, av bekvemmelighetshensyn for leserne. Det samme prinsippet er gjort gjeldende for min omtale av samiske boktitler.

1. Nordens kulturelle og geografiske grenseland i nord.
Morgensolen skinner blekt i det majestetiske fjellet Store Ste som troner nederst i Reisadalen. Denne lange dalen skjærer seg gjennom fjellene, innover mot Finnmarksvidda og reindriftsbyen Kautokeino. Dette er i hovedsak veiløse områder hvor lyngbevokste og furukledte sandmoer snevres mer og mer sammen, og ender i smale elvebredder og dype kløfter. Her kaster fosser seg nedover fjellsidene og skjuler dalbunnen i damp og røyk, som Mollisfossen, kongen blant dem med 269 meter fritt fall. Bak riksgrensen i sørøst løfter Finlands høyeste fjell, Halti, seg over de øde og vidstrakte viddene med sine 1365 meter.

I nord kan vi betrakte taggene fra de spisse Kvænangstindene som rager opp mot himmelen, i vest er det Kågtindene sør om Skjervøy som viser seg frem under Vårherres skjortekrage. Så kjører vi ned Reisafjellet på sørsiden etter den svingete veien med korte, tette bjørkestammer som lener seg inntil veikanten eller henger utover skrenter over oss. Idet vi runder den skarpeste svingen, med nesten 90 grader dreining fra øst mot sør, blinker Lyngenfjorden bredt og mektig under oss. Bak det tradisjonsrike handelsstedet Havnnes på Uløya stiger fjellmassivet Lyngsalpene rakt opp av fjorden, og strekker seg fra kanten av Norskehavet og over åtte mil inn til det innerste av Storfjorden, med Jiekkevarres 1833 meter på det høyeste. Alt dette var en gang ett gods på én hånd, men nessekongens storhetstid er også forbi, selv om den historisk viktige tørrfiskhandelen fremdeles skjer fra kontorene til dynastiet Johs. H. Giæver på Havnnes.

I sør over Rotsundet stikker Spåkenes ut i Lyngenfjorden, og legger Djupvik i le for nordavinden. Min tråd i den renningen Nord-Troms er, løper langsetter Rotsundet og hit til Djupvik i Lyngen. I dette området har historien festet mine slektsbånd, de som har gitt meg identiteten jeg er. Mine forfedre som bosatte seg her, er borte, ukjente og fjerne. Flere av dem var kommet langveis fra, noen helt fra Gudbrandsdalen, andre gjennom Tornedalen fra Hedenäs, eller Hietaniemi som det heter på finsk, ved Karungi lengst mot sør på svensk side av dette språklige og kulturelle grenselandet i Norden. Forfatteren John S. Giæver skal ha brukt figurer og episoder fra disse bygdene i Nord-Troms i sine frodige folkelivsskildringer fra nordnorske bygdemiljøer. Samme Giæver har også bidratt til dokumentasjonen av norsk polarhistorie med beskrivelser av fangstliv på ugjestmilde Øst-Grønland og polarekspedisjon til Dronning Mauds land i Antarktis.

Nord-Troms er ikke lenger preget av et yrende liv langs fjordene, men av flere tiår med sentralisering og fraflytting. Den tradisjonelle fiskerbonden i grisgrendte kommuner som Storfjord, Kvænangen og Kåfjord ble borte med moderniseringen av Norge og den medfølgende muligheten for lønnsarbeid på ligningskontoret og helsesenteret, i Postverket, Vegvesenet, Televerket, skoleverket eller nyopprettede kommunale etater. Her er det aldeles ikke jordsmonn eller arealer som kan oppfylle kravene til industrielt stordriftsjordbruk, og det er heller ikke bare for feriefolk at somrene blir så rent for korte her nord. Med utbygd landverts tilknytning til Tromsø og resten av landet forsvant lokalbåten, og fraktskutetradisjonene i fjordsamfunnene gikk ut på dato. Den nye tidens vogntog og busser hadde et annet tidsperspektiv og fulgte helt andre ruter, med de konsekvensene dette hadde for regionens folk og bygder. Lyngseidet har mistet mye av sin betydning som handels- og kommunikasjonssenter, og ikke minst som tradisjonsrikt skolesenter med Solhov ungdomsskole og interkommunal realskole. Det var Nordreisa som ble det nye regionsenteret, med småflyplass i Sørkjosen og yrkesskole og gymnas på Storslett, og dermed med tilbud til ungdommene om å realisere sine fremtidsdrømmer, men da som regel utenfor Nord-Troms.

Selv om driftige matadorer på Furuflaten har opparbeidet og beholdt en etter forholdene betydningsfull plast- og metallindustri, har industrialiseringen av Nord-Troms vært moderat og i hovedsak knyttet til fiskeriene. Dette har gjort Skjervøy til et maritimt sentrum med fiskeforedlingsindustri, skipsverft og redskapsindustri. Kystsamfunn som er avhengige av slike konkurranseutsatte virksomheter, er sårbare for skiftende konjunkturer og svingende ressurstilgang, men de siste årene har Skjervøy opplevd en positiv utvikling med nye og store investeringer. I regionen er det ellers spor fra et mangfold av næringsaktiviteter i historien, fra smier, møbelsnekkerverksted, tørrfiskeksport, fiskemottak på øyene, fiskeoppdrett i fjordene, kraftproduksjon, plastindustri, verftsindustri, skipsfart, maskin- og bygningsentreprenører, teglsteinsfabrikk, tønne- og tjæreproduksjon, reindrift, skogbruk, jordbruk, jakt og fiske overalt, husflidstradisjoner med særegne produkter som Manndalsgrenen, markedsplasser, gruvedrift og skiferbrudd, handels- og bankvirksomhet, men alltid bare langs den lille skalaen.

I dag er de fleste av disse foretakene bare å finne bevart som minner i arkivene, bilde- og gjenstandssamlingene og gårdsanleggene til Nord-Troms Museum. Her dokumenteres det at Nord-Troms er økonomisk og kulturelt preget av å ha vært et møtested for tre driftige befolkningsgrupper gjennom i alle fall tre hundre år, og naturen har aldri gitt noen forrang fremfor andre. Jorden har vært like karrig, fjordene like lunefulle, viltet like skjært og skogene like skrinne. Nordmenn, samer og kvener har representert tre ulike kulturer formidlet på tre forskjellige språk i Nord-Troms, men ikke uten konflikter. Blant annet har den norske statens assimilasjons- og fornorskningspolitikk frem til 1980-tallet vært med på å skape statusforskjeller mellom disse gruppene.

Historikernes utgangspunkt har etter hvert blitt at den opprinnelige befolkningen i Nord-Troms var samisk, og at nordmenn og kvener etablerte faste bosetninger først senere i historien. I 1855 var over 50 % av befolkningen samer i daværende Lyngen herred, som omfattet det som i dag er kommunene Lyngen, Storfjord og Kåfjord. Nærmere 30 % var av kvensk herkomst i gamle Lyngen, mens nordmennene utgjorde om lag 20 %. I folketellingene sist på 1800-tallet fra de fire herredene i Nord-Troms, Lyngen, Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen, var statstjenestemennene nøye med å beskrive befolkningens etnisitet, skriver Anders Ole Hauglid. Den norske administrasjonen av området hadde såpass tydelige, negative holdninger til den samiske og kvenske befolkningen at mange fra disse folkegruppene etter hvert valgte å ta norske navn og levesett. Disse fremstår da som norske i de påfølgende folketellingene. For Lyngens vedkommende kan dette etterspores ved at det i 1891 var 887 kvener i prestegjeldet, mens tallet var sunket til 498 i 1900. Den største kvenkommunen i 1900 var imidlertid Nordreisa, med 34 % kvener og bare 6 % samer.

Yngre generasjoners nyvakte interesse for egne røtter og det egne språket har gitt særlig den samiske kulturen og det samiske språket et politisk løft og en kulturell renessanse. Det samiske folket bor ikke i én stat, men i både Russland, Sverige, Finland og Norge. Det språket vi benevner som ’samisk’ er heller ikke ett, men ni ulike språk, hvorav seks er normerte skriftspråk. De fleste samer som er født før 1950, og som i dag skriver og leser samisk, lærte det ikke før i voksen alder. Det er derfor ikke å undres over at den samiske skriftkulturen har en så spinkel litterær tradisjon i det 20. århundret, i alle fall frem til den samiske kulturrevolusjonen på 1980-tallet. Vel fantes det en muntlig tradisjon som er dokumentert i en slags linje fra Olaus Sirmas joikepoesi på 1600-tallet, hvorfra muntlig fortellekunst og joiketradisjoner langsomt ble forvandlet til skrift gjennom Matti Aikios verk først på 1900-tallet, selv om Aikio tenkte på samisk og skrev på norsk.

Den første samiskspråklige boken, Fortellingen om samene, ble skrevet av reindriftssamen Johan Turi i 1910. Fra ham går linjen til Hans-Aslak Guttorm, som debuterte med dikt og noveller på samisk i samlingen Stigande storm, utgitt i Finland i 1940. I etterkrigstiden ble hans diktning det kanskje viktigste bindeleddet mellom den samiskspråklige fortelletradisjonen og den forestående, litterære fornyelsen. Etter Hans-Aslak Guttorms litterære stirydning for samisk som litterært språk fulgte Kirsti Paltto og selvsagt Nils-Aslak Valkeapää. Som ingen andre gav han sitt liv til å modernisere og aktualisere samiske uttrykksformer i litteratur, sang og billedkunst på tradisjonens grunn. Hovedverket hans er Beaivi, Áhcázan i samisk originalversjon fra 1989, som fikk en mindre omfattende skandinavisk versjon i Solen, min far (1990).

Nils-Aslak Valkeapääs lyrikk er korthugd, og den veksler mellom impresjonistiske glimt fra vidda, reinflokken, menneskene omkring og refleksjoner over de samme som bringer oss alle inn i den største sammenhengen et menneske kan tilhøre, inn i den naturen som er livet under en lysende sol: ”Jorda, mor / lille mor / min mor / Jorda [...] Solen / Solen, min far / står opp / Solen kommer til syne / skinner / skinner / skinner”. Ingen av oss eier noe av det vi ser og har sett; vi er alle eid av den jorden som har båret oss frem til liv, befruktet av en livgivende sol. Etter Valkeapääs brå bortgang i 2001 ble det selvsagt et tomt rom i den moderne, samiske kulturen, men den positive utviklingen blir ført videre, ikke minst av kvinnelige samiske kunstnere og forfattere som Rose-Marie Huuva, Rauni Magga Lukkari og Synnøve Persen. Det internasjonalt mest kjente navnet ved siden av Nils-Aslak Valkeapää er likevel Mari Boine, som i viser og joik har gitt det samiske folket en stemme og rytme som bærer langt utover de samiske kjerneområdene på Nordkalotten.

Både Nils-Aslak Valkeapää og Mari Boine har utvilsomt vært kunstnerlige inspiratorer for den etnisk og kulturelt frilynte Riddu Riddu-festivalen som arrangeres i Manndalen i Kåfjord hver sommer, og som samler urfolk fra hele kloden. Fra mitt utkikkspunkt i Djupvik kan jeg se innover fjorden mot Manndalen, fergene som krysser Lyngen mellom Olderdalen og Lyngseidet mot akkurat de samme fjellene som Nils-Aslak Valkeapää kunne se i sine sanger til mennesket, jorden og solen. Han har fått sitt siste hvilested i bygda Birtavarre nederst i Kåfjorddalen, bare tre-fire mil lengre inn fjorden. Valkeapää skriver om det egne stedet som verdens midtpunkt i Solen, min far at ”det her er jo vår boplass / vårt hjem / vårt liv”, men føyer straks til det koloniserte urfolkets perspektiv: ”de spurte ikke / hvem sitt det var / om vi gav lyd fra oss / problemer / for oss”.

Kåfjord kommune innførte den samiske språkloven på 1990-tallet, og er i dag tospråklig med samisk og norsk som offisielle språk. Den etterfølgende motstanden mot dette i enkelte norske kretser har medført aksjoner og materielle voldshandlinger, men en utbredt hoderysten blant ikke-samer er kanskje alvorligere enn slike følelsesutbrudd. Dette kan tilsynelatende vitne om et underliggende konfliktpotensiale mellom etniske grupper i Nord-Troms, men først og fremst bevitner denne høyst lokale språkkonflikten at det ble utført et bemerkelsesverdig slett politisk håndverk i forkant av vedtaket. Politikerne i Kåfjord kommune klarte ganske enkelt ikke å skape en bred oppslutning om og legitimitet for en så identitetsinngripende handling som innføringen av den samiske språkloven var.

Språk og religiøsitet er ellers svært markante identitetsmarkører som utløser hat og åpen, væpnet konflikt rundt om i verden, men ikke i Nord-Troms. På en vakker, døsig sommerdag med svermende terneflokker og vedvarende måkeskrik over småseivøer som bryter speilet på en blikkstille fjord, er det flere forhold som forener de gjenværende menneskene i Nord-Troms enn som splitter dem. Det er det forresten også under en orkan fra vest i januar, når himmelen er svart og blind og fjorden bare hvitt kov, når strømmen er borte og Gud meldt savnet, mens batteriradioen roper dramatiske oppfordringer fra Tromsø til folk om å holde seg inne eller å ta i et tak for å berge et bygg eller en båt fra krefter som overgår det meste. Da spørres det verken etter etnisk tilhørighet eller religiøs overbevisning. Da spørres det etter medmenneskers hjelp og en guddommelig nåde.

Med Læstadius ble urkirkens menighet gjenopprettet på Nordkalottens lappmark
I tillegg til de språklige og kulturelle uttrykkene for den multietniske befolkningssammensetningen i regionen er den sosiale og kulturelle kraften fra den etnisk nøytrale læstadianismen det mest fremtredende identitetsmerket for mennesker og miljøer i Nord-Troms. Ved siden av søndagsgudstjenestene samlet læstadianerne seg langs Lyngen til sine lesninger, møter hvor det ble lest høyt fra Bibelen og Martin Luthers skrifter. Slike lesninger foregikk i de private hjemmene, etter en turnusordning som forstanderskapet styrte. Det var ikke uvanlig at det kom omkring tretti personer til lesning, og aldri var det for liten plass.

Denne høytlesningen fra gamle skrifter gav forsamlingene preg av ortodoksi, og Luthers ord om hor fra 1500-tallet fikk bekreftende nikk på 1970-tallet. Den pietistiske grunnholdningen gav læstadianismen en etisk dimensjon basert på forsakelse og anti-materielle holdninger, men åpnet også for harde fordømmelser av det som ble oppfattet som umoralsk og syndig livsførsel. De strenge anklagene mot synd og formaningene av syndere til å følge den smale sti var en gammel tradisjon med legitimitet fra Paulus via Luther og endelig Læstadius, Nordkalottens flammende lys. Det som kanskje ofte er blitt glemt når læstadianernes syndsfordømmelser er blitt anklaget, er at det også er mengder av nåde å få i de samme menighetene.

Lars Levi Læstadius kom fra Jäckvik ved foten av Kjølen i Norrland, og han arbeidet som prest i det indre Norrbotten, i samfunn som Arjeplog, Vittangi, Arvidsjaur, Sorsele og Pajala i Tornedalen. Han hadde teologisk embetseksamen, men gikk sine egne veier så vel teologisk som geografisk i forhold til den svenske kirkens tradisjoner, og er mer å regne for en indre opposisjonell enn som en misjonær for sentralkirkens teologi. Læstadianismen var en innomkirkelig vekkelsesbevegelse som i motsetning til samtidige, frikirkelige vekkelsesbevegelser i unionsriket Sverige-Norge ikke utfordret konventikkelplakaten og Statens gudstjenestemonopol, men som utfordret prester og praksis i statskirken. Skjematisk kan Lars Levi Læstadius’ virke betegnes som en kristen misjon formidlet på det samiske språket, og med alkoholen som forgiftet befolkningen i de samiske områdene i Norrland som hovedmotstander.

Læstadius var gift med en kvinne av samisk herkomst, Milla, og flyttsamene tok med seg Læstadius’ lære når de dro på vinterbeite mot Muonio, forbi Kautokeino under vår- og høstflyttingen til og fra sommerbeitene på øyene i Nord-Troms. Læstadianernes inderlighet i troen og sterke fordømmelser av synd og umoral ble karakterisert som forstyrrende vekkelser av prestene i de mer sedate svenske og norske statskirkene, hvor mistenksomheten mot karismatiske vekkelsesbevegelser var sterk. Det å gi uttrykk for indre spenninger i form av rørelse, som gråt og ekstatiske gledesutbrudd under prekener, var blitt et slags kjennetegn for den læstadianske vekkelsen. Dette hadde sin opprinnelse i Læstadius’ misjon, for han utviklet en inderlig prekenstil basert på subjektive opplevelser og den indre bevegelsen som sterke ord og fakter kunne frembringe.

Etter Læstadius’ død i 1861 fortsatte predikanter fra de forskjellige menighetene den læstadianske misjonen, omvandrende med Læstadius’ taler nedskrevet i sine kladdebøker. Etter hvert som misjonen strakte seg stadig lengre unna kjerneområdene, oppstod det også motsetninger mellom menighetene. I finske menigheter hadde man etter Læstadius’ død kommet frem til en lokal teologi som gjorde finsk til et hellig språk, pyhä kieli. I denne teologien var den menigheten i urkirken som smuldret bort etter apostelen Peter, og som Luther fant nøklene til, gjenoppstått i svensk Lappland. Det var altså intet mindre enn urkirkens menighet som ble gjenfødt i læstadianismen. Gällivarre ble til lappmarkens Betlehem, og i de opprinnelige misjonsmarkene som Læstadius virket på, regnet man seg som læstadianismens førstefødte. Den ledende forstanderen for de førstefødte var Juhani Raatamaa fra Saivomuotka i Karesuando. Han krevde at alle vakte skulle underlegge seg det nye dogmet om de førstefødte, og dermed også Raatamaas menighet, skriver Ivar Bjørklund.

I Lyngen var det sjøsamen Erik Johnsen fra Manndalen i Kåfjord som ledet den store vekkelsen. Av Johnsens arbeid for den læstadianske ideen ble Lyngenretningen til, og omkring år 1900 brøt lyngenlæstadianerne teologisk med Raatamaas menighet og de såkalte førstefødte der. Lyngenretningen ble dominerende i Nord-Troms og spredt til Lofoten av fiskere som deltok i det årlige lofotfisket. I Ofoten og Gratangen utviklet en annen retning seg, og den skilte seg fra Lyngenretningen ved at man holdt møtene på samisk og la stor vekt på rørelsen. Slik sett stod Ofotenretningen nærmere Læstadius’ misjonsvirke og Tornedalen enn Lyngenretningen. Den tredje retningen av læstadianismen i Norge var Altaretningen eller Østlæstadianismen, og her rekrutterte vekkelsene særlig innenfor finskspråklige samfunn som holdt kontakt med de finske menighetene i Tornedalen.

Selv om Lyngenretningen hadde samisk utspring, ble den sterkt preget av norsk språk og kultur som følge av fornorskningspolitikkens gjennomslag i Nord-Troms, og ellers karakterisert av sin nedtoning av rørelsens betydning. I Lyngenretningen har Luthers lære vært viktigere enn Læstadius’ historisk-mytiske person og misjonsgjerninger, og den sterke vekten lyngenlæstadianerne har lagt på dåpen, er ett sentralt skille mot de andre. I tillegg har Lyngenretningen lagt det personlige skriftemålet for menigheten til grunn for sitt sjelesorgarbeid. Dette siste kan tillegges misjonæren Andreas Kiil, som misjonerte i Tromsø-området, de ytre delene av Lyngen, Rotsund og i Nordreisa på begynnelsen av 1900-tallet. Kiil mente at det ikke var tilstrekkelig at den enkelte ba Gud om tilgivelse, men at den som hadde syndet, først skulle skrifte for menigheten, som så kunne gå i felles forbønn for den ulykkelige.

Gjennom hele det 20. århundret har den årlige hovedsamlingen i Skibotn for lyngenlæstadianerne vært et religiøst ankerfeste i Nord-Troms, og samtidig bidratt til at bygda Skibotn har beholdt sitt preg av å være et handelssted og en markedsplass for de tre stammene i nord, nordmenn, samer og kvener. Så vel Skibotndalen som Reisadalen har for øvrig likhetstrekk med de livsbetingelsene som naturen i det finsk-svenske grenselandet Tornedalen tilbyr, med kalde vintrer og tørre somrer, furuskoger og vassdrag, småbruk og husdyrhold, tømmerhogst, fløting og tjærebrenning, innlandsfiske, jakt på rovdyr og elg, småvilt og ryper. De norske dalførene ender imidlertid ved fjorden, selve navlestrengen fra Norskehavet, veien til Lofoten og den salte åkeren som ingen noen gang har trengt å så, men som alle alltid har kunnet høste av. Om folket ved fjordene i Nord-Troms ikke levde i overflod og rikdom, så herjet det tross alt ingen hungersnød som den som i sin tid jaget mennesker som dem selv fra sitt sted i verden, Tornedalen.

Etterkommerne av de finske innvandrerne til Nord-Troms binder Finland og Norge sammen
Fra Olderdalen i Kåfjord skrev Idar Kristiansen romanserien Kornet og fiskene (1978-1981) om innvandring av tornedalsfinner til Finnmark og Nord-Troms på 1800-tallet. I fire bind skildrer Kristiansen deres flukt over fjell og vidder fra sult og uår i Tornedalen til et nytt liv ved den salte åkeren. Kristiansens romanserie er det første og hittil største kveneposet hvor de historiske og mytiske premissene for forståelsen av denne innvandringen blir lagt frem. Selv om Kristiansens fortelling på visse punkter kunne arresteres av faghistorikere, og selv om noen kritikere trakk romanenes representativitet for den kvenske historien i tvil, ble romanserien både film og folkelesning i Norge. Idar Kristiansens bøker bidro slik til en voksende bevissthet om den finske herkomsten i Nord-Troms og Finnmark, som etterkommerne av innvandrerne hadde tonet ned gjennom frivillig assimilasjon og statlig fornorskningstvang.

Arven fra Johann Gottfried von Herder i Sturm und Drang-ideen om nasjonen og nasjonalstaten gav vekt til parolen ”én stat, én nasjon, ett folk, ett språk” også i Norge, men dette var på ingen måte en representativ parole for den faktiske befolkningssituasjonen i Nord-Troms. I den ideologisk polariserte mellomkrigstiden ble det derfor produsert flere grunner for å tie om sin finske herkomst, enn for å fremheve den språklig og kulturelt. En årsak lå i Finlands geografiske og politiske posisjon som russisk storfyrstedømme under Første verdenskrig, selvstendighetserklæringen i desember 1917 og den påfølgende finske Innbyrdeskrigen vinteren 1918 hvor det hvite borgerskapet med Tysklands hjelp vant en knusende seier over revolusjonære arbeidergarder. Så lenge Russland deltok i verdenskrigen som en alliert med Storbritannia og Frankrike, sørget disse for forsyninger av krigsmateriell og mat til det vaklende imperiet.

En del av disse forsyningstransportene gikk over de nøytrale landene Sverige og Norge i 1916, men da i privat regi for å unngå brudd på nøytralitetskonvensjonene. Det russiske regimet brukte Karl Boström Aktiebolag i Hangö på Finlands sydspiss til å organisere transporten på skip fra det norske dampskipsselskapet Bergen Steamship Company. Skipstransporten hadde den isfrie havnen i Skibotn som mål, for herfra var det kortest vei til finsk-russisk territorium fra åpent hav, skriver Oddvar Ørnebakk. Skipene la til kai i Skibotn, hvor forsyningene ble lastet over på hestetransporter som gikk opp Skibotndalen, over Kilpisjärvi og ned Tornedalen til stasjonsbyen Karungi rett nord for Torneå. Her ble forsyningene ført over på jernbanen, som så fraktet godset til Russland. Denne transporten opphørte imidlertid etter Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 og utbruddet av Innbyrdeskrigen i Finland.

Med Finlands selvstendighet fikk Norge en utvidet fellesgrense med Finland etter bolsjevikenes senere avståelse av russisk Pasvik og Petsamo. Snart viste det seg også at Finlands nye nasjonale vinder pustet på en ulmende agrarfascismes glør, og et kaotisk Russland og et krigersk Finland med uavklarte grenser skapte mistenksomhet i militære kretser i Norge. De norske myndighetene så derfor ikke mange positive sider ved den multietniske og internasjonale smeltedigelen i Skibotn med omegn innerst i Lyngenfjorden. Ett av de uavklarte spørsmålene for de norske militære og deres politiske ledere var hvordan de finske innvandrerne og deres etterkommere ville forholde seg under en eventuell konflikt med Finland. Var kvenene potensielle femtekolonnister som ville falle nordmennene i ryggen?

Den da anerkjente norske journalisten Arthur Ratche skapte furore ut av dette konfliktpotensialet med sine elleve artikler i den toneangivende høyreavisen Morgenbladet høsten 1935 om den foreliggende finske fare. Året etter ble artiklene utgitt samlet i en bok med den ut fra innholdet geografisk misvisende, men stilistisk velklingende tittelen Finsk fare for Finnmark. Ratche målbar her sentralmyndighetenes frykt for at en ekspansiv finsk stat med hjelp av kvenene kunne avsnøre Norge ved Skibotndalen i Nord-Troms. Dette var ikke bare spøkelser ved høylys dag, for det fantes materiale fra Finland som understøttet frykten for finsk territorialutvidelse mot nord og øst. I ettertid er det imidlertid klart at dette var en avgrenset krets av nasjonale ekstremisters visjon om et Stor-Finland, som kretsen omkring tidsskriftet Aito-Suomalainen (’Ekt-Finnen’). Her ville man også flytte Finlands grense mot Sverige vestover i Tornedalen, fra Torne älv til Kalix älv, slik at den finskspråklige befolkningen i den svenske Tornedalen ble innlemmet i Finland. Den reaksjonære lappobevegelsens aktivitet og den generelt urolige politiske situasjonen i Finland i mellomkrigstiden virket heller ikke beroligende på norske myndigheter.

Mistenksomheten mot Finland medførte en generell mistillit til den finskættede befolkningen i Nord-Troms. På initiativ fra den politisk driftige biskop Eivind Berggrav ble det i 1935 iverksatt fornorskningstiltak som skulle vinne kvenene for Norges sak, noe som startet i det små med utdeling av norske ukeblader i kvenske bosettinger. Generalstabssjef Otto Ruge, senere kommanderende general for de stridende styrker i 1940, forsvarssjef og generalløytnant i hæren, støttet disse tiltakene av militærstrategiske årsaker. Den samme Ruge regnes i ettertid som hovedkilden til Ratches artikler, og han reiste selv på befaring til Lyngen i 1935, skriver Knut E. Eriksen og Einar Niemi. Det Ruge møtte i Skibotn, styrket hans verste forutanelser, for denne bygda var nærmest for et finsk samfunn å regne. Etter hvert ble fornorskningstiltakene systematisert innenfor den viktige skolesektoren, og utdanningsinstitusjonen Solhov på Lyngseidet ble tildelt en sentral posisjon i dette arbeidet. Selv om kvenene og deres representanter i offentligheten forsøkte å ta til motmæle mot stigmatiseringen, var det ikke lett å vinne gehør. Til det var tiden for urolig og mistenksomheten for sterk.

2. Finland er Nordens mest myteomspunnede land.
Finland ble erobret av svenske konger gjennom flere korstog fra Sverige fra midten av 1100-tallet, og landet ble en viktig ressurskilde for den svenske kongemakten. Det finske territoriet ble definert gjennom freden mellom Sverige og Novgorod i Nöteborg i 1323, som slo fast at det østlige Karelen og Ladoga skulle tilhøre Novgorod, resten Sverige. Det svenske overherredømmet ble særlig merkbart etter fremveksten av den sterke svenske sentralmakten på 1500-tallet. Etter Gustav Vasas allianse med hansabyen Lübeck kunne han beseire danskekongen Christiern den 2. med hjelp fra bøndene i Dalarna. Med den påfølgende gravleggingen av Kalmarunionen i 1523 ble grunnlaget lagt for en svensk stormakt i Europa.

Den ekspansive Gustav Vasa reiste riket rundt etter kroningen, og han erobret festning for festning og by for by fra tidligere makthaveres alliansepartnere. Sveriges fortrinn fremfor europeiske føydalstater på 1500- og 1600-tallet var at riket hadde få byer, en etter europeisk målestokk svak adel og at makten derfor lettere kunne samles i én sterk hånd og utøves av én sterk vilje. Svenskekongen kunne kaste land og folk inn i krig med en effektivitet i soldatutskrivninger og kommandolinjer som var andre østersjøland langt overlegen. Et annet fortrinn for det samlede Sverige var Gustav Vasas økonomiske sans og opportunisme. Dette bidro til økt produksjon og handel, og kongen sikret dermed også statens inntekter, ikke minst etter å ha fulgt protestantenes reformatoriske linje.

Det aggressive svenskeveldet mellom 1560 og 1721 var en hard tid for Finlands bondebefolkning, noe utviklingen i folketallet også vitner om, for i 1721 var det faktisk færre innbyggere i Finland enn i 1570, skriver Heikki Ylikangas. Da de ekspansive svenskekongene førte sine kriger, måtte det skje gjennom massive soldatutskrivninger fra bondebefolkningen. Dette gjorde at landsbygdene ble tappet for mannlig arbeidskraft, og nyrydningsbruk og gårder gikk tapt i den forstand at de ble lagt under stadig større, svenskeide storgårder etter hvert som den mannlige arbeidsevnen forsvant. Soldatutskrivningene førte derfor direkte til at Finland fikk et svensk storgodsvelde med livegne bønder, unntatt i Österbotten.

De østerbotniske småbyene var så å si grunnlagt på tjære, og tjæren var også hovedårsaken til det enestående selveierskapet blant bøndene i Österbotten. Dette området av Norden var verdens fremste leverandør av tjære på 1600-tallet, og bøndene som leverte tjæren til handelsborgerskapet i Bottenvikens byer og kjøpsteder, fikk sin andel av fortjenesten. Denne kunne de bruke til å trygge sin selvstendighet selv under de hardeste soldatutskrivningene. I Ylikangas’ beskrivelse reiste den østerbotniske bonden inn i landet, gjerne helt til savolaksenes folkerike område, for der å kjøpe seg en fullvoksen kar som kunne sendes rett i hæren i stedet for bonden selv eller odelsgutten. En enda billigere måte var å kjøpe seg en liten gutt fra den rike barneskaren, fostre ham opp som bondens stesønn til fylte femten år, og med ham overholde gårdens forpliktelser overfor Kronen ved leveransen av nok en soldat fra det finske territoriet.

Finland var en del av Sverige frem til 1809, da tsar Aleksander den 1. påførte svenskene et forsmedelig nederlag, og annekterte Finland uten nevneverdig motstand. Landet ble så gjort til et selvstyrt, russisk storfyrstedømme med tsaren selv som storfyrste. Utover 1800-tallet skapte fremveksten av både finsk og russisk nasjonalisme konflikter mellom finlenderne og det russiske overherredømmet, samtidig som det utviklet seg sterke sosiale spenninger mellom den voksende arbeiderklassen og jordeierne og borgerskapet. I 1906 moderniserte Finland sitt indre selvstyre ved å gå bort fra en landdag sammensatt av stender, dominert av den svenskspråklige overklassen, og innførte en enkammerlanddag med allmenn og lik stemmerett. Med denne reformen ble også de finske kvinnene de første med stemmerett i Europa. Den 6. desember 1917 proklamerte Finland selvstendighet fra Russland, men var fanget i de omstyrtende hendelsene i St. Petersburg etter Oktoberrevolusjonen.

Når jeg som en uinvitert fremmed reiser inn i Finland og møter mennesker og landets historie, kultur og litteratur, bærer jeg med meg forventninger og fordommer som preger min forståelse av de fenomenene jeg erfarer. I dette forståelsesspillet deltar også mytene i aller høyeste grad som premisser for mine møter med fenomenene. Ifølge Roland Barthes tømmer slike nasjonale myter bildene, begrepene og symbolene for deres historiske mening, og fyller dem deretter med en ny betydning som er uten forankring i et historisk verdisystem. Slik slettes sporene fra virkelige hendelser i historien, og slik erstattes historien med mytene, som jernaldermytene i Kalevala, mytene om den voldelige finlenderen, om den finske esteten som skaper av industriell skjønnhet, om det finske, saunanytende sisulegemet, om det store underet i den finske skolen, eller om merkelige mummitroll og trauste tangotrinn. I Seinäjoki sørøst om Vasa arrangeres en årlig tangofestival som kan samle over hundre tusen besøkende. Her er det høy festfaktor og knivskarp konkurranse om titlene som årets tangokonge og tangodronning.

Tangoen er også et mytologisk uttrykk for forestillingen om finlenderens melankoli og tause ensomhet. Den finske tangoen utføres med subbende skritt til tunge, tyske marsjrytmer, og når mørket står svart mot rutene, lar Iskelmäradio og Sävelradio sentimentaliteten fylle rom og tid gjennom gamle, naivistiske slagere sunget på finsk. Tangoen er Finlands dans, men der den fyrrige, argentinske tangoen er intenst erotisk begjær, utspiller den finske seg mer som et melankolsk drama for to, akkompagnert av trekkspill og taushet. Aki og Mika Kaurismäkis fascinerende filmkunst er finsk tango på lerretet, der bildene ruller som mørke minner i skygger av mennesker som lever sine uoppklarte liv på det hvite bakteppet, som hele Finlands befolkning etter 1918. Kaurismäkibrødrenes bildekunst på lerretet kan da også være like fartsfylt som trette tangotrinn over slitte dansegolv, livsbejaende som tæringssyke trekkspill før de fyller belgen med spritdunst og sigarettrøyk, og så blåser liv i evige øyeblikk som øyner det befriende intet og forsterker livets eksistensielle nu - og lar det briste.

Elias Lönnrots Kalevala og Jean Sibelius’ Finlandia bygger på en mektig jernalderdrøm
De tusen sjøers land ligger øst for Tammerfors, som innsjøen Saarijärvi i nordøst. Med ”Högt bland Saarijärvis moar bodde bonden Paavo på ett frostigt hemman” innleder Johan Ludvig Runeberg sitt dikt om bonden som blir prøvet så hårdt av såvel naturen som kvinnen og Herren, men som består prøvelsene, og kommer moralsk styrket ut av dem. Mot øst og sørøst leder de store skogs- og sjøområdene mot det som utgjør finsk Karelen i dag, og videre gjennom Tavastland og Savolax til det urfinske mytelandskapet enda lenger øst og sør, som benevnes Östkarelen, Fjärrkarelen og Ingermanland lengst i sør, og som i dag ligger i Russland. Det var i de øde og vidstrakte områdene av det østligste Karelen at Elias Lönnrot samlet inn materialet til sin rekonstruksjon av kalevalasangene fra middelalderen, utgitt første gang i 1835. Elias Lönnrots Kalevala er fylt av konflikter mellom kryssende, stridbare viljer, og over skogene og sjøene svever forestillinger om verdens skapelse, den mektige tordenguden Ukko, skogguden Tapio og hans folk, luftens datter Ilmatar, soldatteren Päivätär og månens datter Kuutar.

Sentralt i kalevalasangene står trollmannen og skalden Väinämöinen, sønn av kjempen Kaleva, som pådrar seg forsmedelser og forbannelser i eventyrlandet Pohja i nord hvor den mektige kvinnen Louhi styrer. Hun har en vakker datter som hun vil ekte bort til den som kan gi den magiske rikdomskvernen Sampo i medgift. Senere går Sampo tapt i havet under kampen mellom Louhis tropper og Väinämöinen, Lemminkäinen og samposmeden Ilmarinen, som har reist til Pohja for å røve kvernen tilbake. Den vitale fortellingen om Kullervo, sønn av Kalervo den gamle fra Karelen, er fortellingen om en niding og hans verk. Alt Kullervo gjør, blir merket av hans voldsomme trass og utemmede styrke, og som oftest går det ham galt. Når han så til slutt uvitende også har forført sin egen søster, må han reise fra mor, far og hele farsgården som han omsider hadde blitt gjenforent med. Ensom vil Kullervo søke seg inn i skogsdypet, men ved synet av faderens forgjeves slit på eng og teig, erkjenner Kullervo å ha kommet til kort, og kaster seg over odden på sitt eget sverd. Albert Lange Fliflets prisbelønte gjendiktning til nynorsk er ikke bare en port inn til Finlands mytologi, men også til den konservative nynorskens ordrikdom og presise beskrivelser:

Vise gamle Väinämöinen, sjåaren frå fyrndeheimen,
stod og telgde skutetimber, bygde seg ein båt i fjøra
utpå odden, duld i disi, ytst på øyi, huld i havrøyk.
Treet tryt for den båtbyggjar, timbremannen vantar vyrke.

Kven skal ut i eikeskogen leite etter ved og vyrke
til ein båt for Väinämöinen, botnebord for kvedarmannen?

Pellervoinen, åkersonen, lisle Sampsa, låg av vokster,
han skal ut i eikeskogen leite etter ved og vyrke
til ein båt for Väinömöinen, botnebord for kvedarmannen.

Finlands nasjonalkomponist Jean (egentlig Johan) Sibelius var fascinert av kalevalamytene, og dette resulterte i de tidlige verkene fra begynnelsen av 1890-årene, som Tuomelas svan, Kullervo, Pohjolas dotter og Kareliasviten fra 1893. Den romantiske nasjonalismen hos Sibelius nådde berømmelsens høyder med Finlandia, det symfoniske diktet om Finlands oppvåkning fra 1899. Et viktig politisk poeng for de nasjonalistiske fennomanene på 1800-tallet var at Elias Lönnrots arbeid bekreftet at det hadde eksistert en finsk jernalderkultur i Karelen forut for det svenske overherredømmet. Selvstendighetstrangen flammet derfor aldri så sterkt i Finlands folk som når jernalderfantasien Kalevala møtte Johan Ludvig Runebergs Fänrik Ståls sägner (1848) i den mytologiske iscenesettelsen av det nye Finlands skapelse mot slutten av 1800-tallet, da frodige forestillinger om fortiden ble fremtidshåpets følgesvenn.

Runebergs heroisme fødte Sven Dufva, Lotta Svärd og myten om Mannerheim
Flere av de mytene som hefter ved finskhetens vesen, viser finlenderen som seig og utholdende, men også aggressiv og storkjeftet. Den viktigste referansen for Finlands myter på 1900-tallet er derfor krigene, den innbitte egensindigheten, evnen til å tåle nederlag og viljen til å klare seg selv etterpå, og selvsagt de store idrettsprestasjonene i tiårene etter Andre verdenskrig. Finland tapte alt unntatt sin egenrådighet, men vant likevel gjennom ukuelighet og nærmest ubegrenset offervilje. Fra den finske litteraturen kjenner vi ellers trangen til trass og egensindighet fra kullervoskikkelsen i Kalevala, hos Aleksis Kivis sju brødre og de respektløse soldatene i Väinö Linnas armé. Disse til dels stereotype fremstillingene er produsert av finlenderne selv, og da ikke minst av forfatterne, men det er åpenbart at de andre, omkringliggende landene også har bidratt til å holde Finland fast i stereotypiene.

Ved siden av fiksjonshelter som Johan Ludvig Runebergs Sven Dufva og Lotta Svärd, kalevalaskikkelsene Väinämöinen, Ilmarinen, Kullervo og Lemminkäinen, er den store mytologiske figuren i det hvite Finlands historie Carl Gustaf Emil Mannerheim. Han ble født inn i en velstående finlandssvensk familie på Louhisaari herregård i Askainen nord for Åbo. Mannerheim arvet tittelen baron, men måtte oppleve økonomisk deklassering og et smertelig tap av sin mor i barneårene. Han ville gjøre en militær karriere, men denne ble avbrutt av disiplinære årsaker i 1886. Senere utdannet han seg likevel til kavalerioffiser i St. Petersburg, og ble gift med Anastasia Arapova, som fødte ham to døtre. Ekteskapet opphørte i praksis i 1903, og året etter utmerket Mannerheim seg som en dyktig strateg gjennom sin organisering av den heller æreløse retretten fra Mandsjuria under den russisk-japanske krigen, slik at han ble dekorert og forfremmet til oberst i tsarens kavaleri. Senere tjenestegjorde han i Polen og ble forfremmet til generalløytnant. Han kjempet for tsaren ved fronten under 1. verdenskrig, og oppnådde den høythengende utmerkelsen St. Georgskorset for sin dåd.

Da bolsjevikrevolusjonen var et faktum i november 1917, forlot Mannerheim den russiske armeen, og reiste tilbake til Finland. Her ble han øverste militære leder for den hvite armeen som skulle stanse den russiske revolusjonen i Finland, og gjøre Finland til en selvstendig stat. Med bakgrunn i den avgjørende seieren i 1918 og kampene under Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen to tiår senere, ble Mannerheim selve inkarnasjonen av den finske krigsviljen. Det unge, hvite Finland vedlikeholdt en innadvendt forfedrekult etter 1918, og ingen våget å hugge ned de to store trærne, forfatteren J. L. Runeberg og riksmarskalken C. G. E. Mannerheim.

Den 5. februar 2004 var det 200 år siden Runeberg ble født, og runebergidealismen var lenge kjernen i Finlands forståelse av seg selv. Denne krevde absolutt og betingelsesløs forsakelse av individualitet og egeninteresser i befolkningen. ”Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete” lyder ett av runebergidealismens viktigste bud, og slik ble også slitet for føden og det å grave grøfter og hugge skog like mye en underkastelse for fedrelandet som for den protestantiske tukten som Martin Luther gav i arv. Den grunnleggende ideen er at Finland er et fattig land som ligger i en geografisk utsatt posisjon mellom øst og vest, og runebergfolkets Lotta Svärd og Fänrik Stål kan aldri tenkes å svike Finlands jord. Derfor svinger Lotta Svärd rettferdig svepen over en feig dragon som ikke drog blankt mot fienden:

Säg ej att din moder i graven bor,
Att för henne gevär du ej tog;
Si! detta land är din gamla mor,
Det är denna mor du bedrog.

Denne dragonen var ikke Carl Gustaf Emil Mannerheim, og ingen andre krigere har en posisjon som Mannerheim i Finlands lange frihetskamp. For en fremmed kan Runebergs tekster og Mannerheims virke fremstå nærmest som forholdet mellom hellige, profetiske skrifter og gudens oppfyllelse av dem ved å virke gjennom én av sine hellige skikkelser. Finske soldater som utmerket seg under krigene, ble tildelt Mannerheimkorset og slått til Mannerheimridder om de ellers oppførte seg vel. I Helsingfors sentrum heter hovedgaten Mannerheimgatan, og rytterstatuen av Mannerheim står ved siden av Museet for samtidskunst i den postmoderne Kiasmabygningen fra 1998. Den nordamerikanske arkitekten Steven Holl måtte derfor ta strenge hensyn til at dette bygget skulle være nærmeste nabo til nasjonalhelten på hesten. Alle disse utmerkelsene, medaljene, plakettene, statuene og gatene som bærer Mannerheims navn og myte, vitner om eksistensen av noe i nærheten av en mannerheimkult i de hvite seierherrenes borgerlig-kapitalistiske Finland etter 1918.

Myter, statuer og gatenavn, merkedager og andre markeringer til minne om den frelsende kraften har imidlertid også en tilbakevirkende, helliggjørende virkning på fellesskapet selv. Fotografiene av Mannerheims storslagne triumftog inn i Helsingfors den 16. mai 1918 viser derfor til noe mer enn en militær seier, og dette inntoget ble av det seirende borgerskapet forvandlet til et kraftfylt mytologisk øyeblikk. Frelseren var imidlertid ikke sendt fra himmelen, men fra jorden og Fedrelandet selv. Og om den hvite klanens totemer Runeberg og Mannerheim åpenbart viser vei til det hellige rommet og Finlands hjerte, er myten om dette rene, borgerlig-kapitalistiske fellesskapet i bunn og grunn tuftet på vold og tildekking av sannheten om seg selv. Seierherremytene sletter alltid historiens spor, og de bærer som oftest morderens synsvinkel, skriver den norske filosofen Kjell Madsen. Myten om Mannerheim har derfor også vedlikeholdt forestillingen om Finlands splittelse i 1918, heller enn å forene nasjonen.

Designmytens historiske forutsetninger finnes i rasjonalismen
I de mer folkelige kretsene i Norge har vel den finske designmyten vært uløselig forbundet med den ruglete Finlandiaflasken. Den er skapt av Tapio Wirkkala, og kan gi assosiasjoner til den nordiske naturens vakre spill mellom is og vann, og samtidig romme middels god vodka. Denne ble helt i tilsvarende ruglete glass fra Iittala, og hadde man tatt badstubad først og bannet grovt underveis, så hadde man til slutt en eksotisk, helfinsk aften - i alle fall om fordommene fra det finske fjernsynsteatret som ble vist i Norge på 1970-tallet skulle få råde. Den posisjonen finsk industridesign har fått i verden, ble for alvor erobret i den vanskelige etterkrigstiden, men grunnlaget for den finske designtradisjonen ble lagt allerede hundre år tidligere.

På 1840-tallet fantes det ”søndagsskoler” i Helsingfors som skulle gi håndverkere opplæring, og dette ble senere til rene kunst- og håndverksfagskoler. Her ble det også lagt vekt på ferdigheter i teknisk tegning og senere spesialisering på interiørarkitektur og møbeldesign. Denne tidlige systematiseringen av kunnskapsformidlingen ledet til en profesjonalisering av kunsthåndverkerne. Den første anerkjente, finske arkitekten var Eliel Saarinen. Han vokste opp i det sørøstlige Finland, og St. Petersburg besøkte han derfor ofte. Inspirasjonen fra tsarens hovedstad er da også påtakelig, og etter at han flyttet til Helsingfors, fikk Saarinen oppdraget med å tegne universitetet i den finske hovedstaden. Den mest markante arvtakeren til Saarinen var selvsagt Alvar Aalto, som sammen med sin kone Aino befestet Finlands fremskutte posisjon innen interiørarkitektur, møbeldesign og glasskunst på 1930-tallet.

Alvar Aalto var en pioner i møbelindustrien ved å bruke bøyde limtrestrukturer, for slik å skape buer og runde linjer i bord og stoler av et i utgangspunktet stivt og gjenstridig tremateriale, som Paimiobordet og Lenestol 42 fra begynnelsen av 1930-tallet. De myke, avrundede linjene finner vi igjen i hans Savoyvase av glass fra 1936, som fremdeles er ettertraktet blant interiørbevisste verden over. Nettopp glasskunsten har vært en spydspiss for finsk design i etterkrigstiden, med et internasjonalt gjennombrudd på Milantriennalen i 1951, da Tapio Wirkkala nærmest gjorde rent bord innen alle konkurransekategorier. Wirkkalas suksess ble fulgt opp på den samme triennalen i Milano i 1954 og 1957 av Timo Sarpaneva. I tillegg skal Kaj Franck og hans keramikkunst være nevnt, likeså Saara Hopeas smykker og de mange tekstildesignerne, hvorav jeg velger å fremheve Armi Ratia, som ledet Marimekko-produksjonen til suksess på 1960-tallet.

I de seneste årene har designere fra min egen generasjon, som Teppo Asikainen, Stefan Lindfors og Ilkka Suppanen fra avantgardemiljøet omkring Snowcrash, vært veivisere inn i den urbant materielle og selvorienterte verdensanskuelsen til den postmoderne, digitale nomaden. Forestillingen om hjemmet har blitt dramatisk endret i denne verdensanskuelsen, og dette er tatt opp i det nordiske snowcrashdesignet. Møbler og interiør skal derfor være lette, fleksible og tilpasningsvillige for å gjenspeile den postmoderne nomadens behov for plutselige oppbrudd og uforpliktende skifter. Materialene skal være lyse, gjennomsiktige og sensuelle, helst syntetiske, men samtidig økologiske ved å utstråle lang levetid. Derfor har de nye designerne brukt materialer fra transport- og skipsindustrien, som stål, gummi, polymerfibrer, polytene og polystyrene. Ettersom dette er den postmoderne æraens design, har også det å bygge merket vært vel så viktig som å skape produktet. På dette feltet har finsk industri kjent sin besøkelsestid og vært ledende i Europa og verden for øvrig, med merkenavn som Marimekko, Fiskars, Fazer, Iittala, Hackman, Tylö, Arabia og Nokia.

Sisu- og saunamytene er en hyllest til finlenderens legemlige sunnhet og styrke
Idrett og fysisk fostring har hatt en fremtredende plass i det finske samfunnet og nasjonsbyggingen, og i så vel store som små byer er det et velutbygd system av fotballbaner, løpebaner, turløyper og parker med aktivitetsapparater. Hufvudstadsbladets spalte ”Dagens agenda” er fylt med notiser om parkaerobic, morgengymnastikk i Tölöviken, käppgymnastik på Gjutängsvågen og lignende tilbud, men aktiviteten kunne nok vært større også i Finland: ”– Ät mindre och rör på dig”, roper en overskrift mot meg. En professor advarer mot et fetere finsk folk, for 51 % av kvinnene og hele 66 % av mennene er overvektige, har han regnet seg frem til. ”Sakta men säkert gräver vi vår grav med tänderna”, sier professoren i den rasjonalistiske ånden til den klassiske folkeopplysningen som har formet det moderne Finland.

Myten om finsk sisu bæres ikke av fete spekkfinner, men av magre slitere som løperatletene Paavo Nurmi og Lasse Virén. Skihopperen Matti Nykänen representerte likevel noe annet enn den magre og seige sisuen, nemlig den uredde individualisten som ikke ser overmakt, men bare mulighet til selvhevdelse, som en kalevalakullervo i blå sokker. Nykänen var perkele! - infernalsk uredd som en av Jukolas sju brødre da han kastet seg fremover skiene straks etter å ha lettet fra hoppkanten. Matti Nykänen omdannet kalde vintermorgener og rugrik husmannskost i provinsielle Jyväskylä til spektakulære svev i hoppbakker verden over, akkurat som Jorma Ollila omdannet Nokias COMECON-kreative tenking og trauste tre- og gummiprodukter til fikse chips og global mobiltelefoni i sitt 90-tallssvev. Nykänen og Nokia var små og lette, og de fløy til himmels på perkele! der Virén og Nurmi var stinne av jordtrellsisu og mager melkesyre.

Både ’sisu’ og ’sauna’ inngår i verdens universelle vokabular for legemlig styrke og sunnhet. Hva saunaen betyr i den finske kulturen, er ikke umiddelbart tilgjengelig for en fremmed, for badstuen kunne være fødestue, sykeleie og festlokale i tillegg til å være et sted for å fjerne skitt og uhumskheter. Tornedalsfinnen Mikael Niemi har høstet berømmelse for sine skildringer av den tornedalsfinske kulturen og brytningene mellom finsk og svensk kultur og språk. Niemi gir også et innblikk i saunaens betydning i Populærmusikk fra Vittula (2000), og da er det den gamle, lave og laftede røykbadstuen som forherliges når flere generasjoner er samlet i badstuen under en bryllupsfest i Pajala. Alle er enige om at intet når opp mot røykbadstuen, ”det være seg vedfyrte jernovner eller elektriske varianter. Særlig de siste ble utsatt for flengende hån og ble kalt brødristere og kupévarmere. Noen mintes med grøsninger de tørre og støvete varmeskapene de hadde sittet i ved forskjellige besøk i Sør-Sverige”.

Familiens overhode er imidlertid ikke videre imponert over de voksne sønnenes lovprisninger, og legger lakonisk til at han ikke vet annet enn at de selv har installert elektriske badstuovner i ferdighusene sine, og dermed tatt sine spadetak i det som skal bli tornedalskulturens grav. Når så sønnene i naken indignasjon skal forsvare seg, viser de til at ovnene var kjøpt i selveste Finland, og derfor er av uovertruffen kvalitet. På dette øret hører imidlertid den vodkafuktede pater familias ikke, og han henfaller heller til melankoli over gamletidens menn og manndomsbragder - ingen skjønte lenger hva det ville si å sitte i røykbadstuen, denne slektens skjød ”hvor en selv var blitt født, hvor faren din var født, hvor din fars far var født, hvor slektas døde var blitt vasket og gjort kisteklare, hvor kuppari hadde årelatt de syke, hvor unger var blitt til, og slektledd på slektledd hadde vasket av seg svetten etter ukas arbeid”. Det er for øvrig Juhani Aho som er den mest pasjonerte badstubeskriveren i den finskspråklige litteraturen, som i novellen ”Röde-Sasu” fra 1912. Etter å ha drevet temperaturen godt over hundre grader og så smått fått svetten til å renne, kaller Røde-Sasu med besluttsom røst på den ferme og vante badekona Miina:

- Nå kan Miina komme og bruke kvasten på meg! Først fotsålene, så skuldrene... nå på ryggen... tykkleggene... tilbake til fotsålene... enda litt til... litt til... åååh, puh... Akkurat sånn, ja. Akkurat sånn. Nå må du massere. Du får bare dunke løs. Hardere! Hardere! Orker du ikke ta i ordentlig, da? - De brenner jo opp Dem selv og meg med... - Dette er da ikke noe ennå... Hvordan har Miina tenkt å greie seg i helvete, da (han slår vitser, den hedningen!) - dette er da ikke noe til badstuvarme for et skikkelig mannfolk... Miina får gå og nøre opp litt bedre.

Deretter venter et iskaldt bad. For nybegynnere og hjertepasienter er dette imidlertid ikke å anbefale, for temperaturen i saunaen kan ligge omkring hundre grader. Et badstubad krever forberedelse, så vel fysisk som psykisk, og så bør man sette av god tid til hvile etterpå. Sykepleier Maija Ruisniemi skriver at man først må vaske seg godt og frottere huden tørr for å unngå at hudens naturlige fetthinne bremser utsvettingen. For å få til en så effektiv svetting som mulig, bør hele kroppen ha tilnærmet samme temperatur. Under badstubadet øker kroppstemperaturen og blodsirkulasjonen, og det kalde badet etterpå øker blodsirkulasjonen ytterligere.

Det er derfor først gjennom den kalde avrivningen at badstubadet gir ønsket effekt på immunforsvaret og blodsirkulasjonen, for når kulden fra vannet kjøler huden ned, skapes det en motreaksjon innenfra ved at varmen fra de oppvarmede kroppsdelene kanaliseres ut til de kalde, og slik øker sirkulasjonen. Nå - dette er den rent fysiologiske siden av badstumyten. Den mer sosiologiske siden innebærer gavmild bruk av vodka og adskillig yppigere badevertinner enn Miina, og tilhører den forretnings- og forhandlingsmytologien som Finlands eksportmatadorer så effektivt har brukt overfor sine utenlandske handelspartnere. Forhandlingsklimaet blir alltid et annet når klærne er kastet og velværet stiger, men gjennom saunadamp og vodkatåke forsvinner vel som regel også de beste forhandlingskortene over på finlenderens hånd.

Hvordan den finske skolen ble den beste i verden
Spredningen av opplysningsfilosofien utover Europa fra andre halvdel av 1700-tallet gav seg utslag i Finland blant annet i opprettelser av leseselskaper til folkeopplysningens fremme. Det åndelige livet blomstret gjennom virket til personligheter som Bernhard Crusell og hans musikk, maleren Nils Schillmark og poetene Gustaf Filip Creutz og Frans Michael Franzén i tillegg til den entusiastiske opplysningspresten Anders Chydenius fra Karleby i Österbotten. Etableringen av Läsebiblioteket i Vasa i 1794 var én stein i grunnmuren til den sterke opplysningstroen og dannelsestenkningen som etter mitt syn også preger Finland den dag i dag. Ved innledningen til 1990-tallet satte den finske staten seg som mål å utvikle den finske skolen til intet mindre enn den beste i verden, og lyktes med denne ambisiøse målsetningen. Ti år senere valfartet skolefolk fra resten av Norden og Europa til Finland for å se og lære av det landet som utmerket seg med de ypperste resultatene i en omfattende skoleundersøkelse i alle OECD-landene, den såkalte PISA-undersøkelsen. Selv dro jeg til det lille, svenskspråklige Virkby gymnasium med 120 elever, som ligger i forfatteren Eeva Joenpeltos hjemkommune Lojo omtrent fem mil vest for Helsingfors. Dette er en finskspråklig kommune med knapt 5 % svenskspråklige, og slik sett representativ for språksituasjonen i Finland.

Finlands gymnaser er kommunalt eid, og drevet med statstilskudd innenfor en ramme av statlige læreplaner og forskrifter, men med godt rom for lokale varianter. Virkby gymnasium er samlokalisert, ikke med en yrkesskole, som vi er vant med fra Norge, men med en ungdomsskole, Källhagens skola. En svenskspråklig trettenåring i Lojo kommune kan ha gått seks år på samme barneskole for så å gå seks år på Källhagens skola og Virkby gymnasium om han eller hun velger teoretiske allmennfag. Dette har sine ulemper hva gjelder elevgruppens alderssammensetning, men har åpenbare fordeler hva gjelder økonomi, kompetanse og kontinuitet. Skolene har hver sin rektor, men deler på lokaler og lærerkrefter, og har tilgang til felles spesialrom for geografi, fysikk, biologi, kjemi, data og fremmedspråk. Finland er for øvrig enestående i Norden hva gjelder satsning på fremmedspråk, og spansk var spesielt ettertraktet blant elevene ved Virkby gymnasium da jeg var der. Ellers ble det gitt grunnkurs i italiensk ved siden av engelsk, tysk og fransk.

Alle elevene får varm formiddagsmat hver dag i skolens kantine, og elever og lærere står tålmodige i køer for å få sunn husmannskost, som fisk i karrisaus med potetmos eller havregrøt med bærsuppe. Et skoleår ved Virkby gymnasium er ikke organisert som det tradisjonelle norske, men inndelt i seks perioder med ulikt kursinnhold. Elevene må gjøre kursvalg innenfor angitte læreemner, og klare minimumskravet om minst 75 avlagte kurs over tre eller fire år. De flittigste kan ha lest mer enn 90 kurs, mens andre med nød og neppe når 75. Hvert læreemne er inndelt i tre kursnivåer, en obligatorisk del, en fordypningsdel og en utforskningsdel hvor man skal anvende fagets metodikk. Hvert kurs blir avsluttet med karakterbedømning, og siden dette gir en god del prøver, er det satt av fem rene prøveuker til dette. Elever som ikke består kurs eller mangler kurs, må avlegge prøve første skoledag etter sommerferien. På den måten blir de ikke hindret av sommerferien i å komme seg videre.

Elever som derimot velger yrkesutdanning etter grunnskolen, får en rendyrket yrkesfaglig utdanning som næringslivet er med på å utvikle. Det er et nært samarbeid mellom bedrifter og yrkesskolene som skal sikre at Finland får den håndverks- og industrifaglige arbeidskraften som landet trenger, og at fagarbeidernes kompetanse er så oppdatert som mulig. De som velger gymnaset, følger på sin side læreplaner som er innrettet mot at elevene senere skal kunne studere ved høyere, teoretiske læresteder. Her er universitetene med på å kontrollere kvaliteten ved å holde egne opptaksprøver, samt ved å ha representanter i kommisjonene som utarbeider oppgavene til studenteksamen. I Finlands gymnaser praktiseres nemlig fremdeles en 150 år lang tradisjon i prøving av avgangselevenes allmennkunnskaper. Dette er en stor, avsluttende eksamen som kalles studentskrivningarna, og tilsvarer det som i Norge tidligere var examen artium. Det arrangeres studenteksamen både vår og høst, men for å få gå opp til disse slutteksamenene, må altså avgangselevene ha gjennomført og bestått minst 75 kurs fra læreplanene for gymnaset.

Studentskrivningene er en årlig storhendelse i Finland, og mediene viser både abiturientene og oppgavene stor oppmerksomhet. Siden Finland gjorde det så bra i PISA-undersøkelsen som ble offentliggjort i 2001, har dette åpenbart medvirket til en fornyet interesse for den finske skolen. I etterkant av denne undersøkelsen gikk forskere fra Finland dypere inn i materialet, og fant at de finskspråklige gymnasene gjennomgående hadde oppnådd bedre resultater enn de svenskspråklige gymnasene. For meg som gjest ved Virkby gymnasium var det likevel gledelig å se at rektor Veronica Sandströms elever hevdet seg så godt blant de finlandssvenske gymnasene i denne PISA-undersøkelsen som de gjorde, selv om de plasserte seg bak elever fra svenskspråklige prestisjegymnas som Gymnasiet Lärkan i Helsingfors. Når de finskspråklige gymnasene ble regnet med, havnet riktignok så vel Gymnasiet Lärkan som Virkby gymnasium adskillig lenger ned på listene. Disse resultatene bekrefter derfor langt på vei at det er kvalitetsforskjeller mellom bygymnasene og landsgymnasene også i Finland, og at de finskspråklige gymnasene oppnår bedre resultater enn de svenskspråklige.

Etter PISA-undersøkelsen har europeiske, nordiske og norske politikere og skolefolk valfartet til Finland som for å få ta del i et under. Det er min påstand at de måtte bli skuffet, for Finlands skolesystem er ikke et under, men en systematisering av opplysningstidens rasjonalisme og åndelige idealisme under et pragmatisk perspektiv. Finske skoler er derfor arbeid og system, rutiner og bearbeidelse av rutiner, krav til lærere og elevers arbeid om å oppfylle forventninger om elementær systematikk og disiplin over tid. Så skal det også sies at skole, lærerutdanning og læreryrke har en etter forholdene høy status i Finland, selv om lønningene i industrien kan være høyere også her. Finland er ennå ikke et land for såkalt progressiv pedagogikk, men har utviklet og beholdt et velfungerende system. Derfor ble nok så vel finske lærere som skolepolitikere forundret over den interessen det finske skolesystemet med ett ble utsatt for fra omverdenen, og spurte lett forundret: - Men hva gjør dere, da? Jeg ble selvsagt svar skyldig.

Tove Janssons mummitroll trives best ved havet
Dørene til barndommens magiske lønnkammer står på vidt gap i Den egentlige Mummidalen, som huser samlingen av Tove Janssons kunst i den dunkelt belyste underetasjen til bybiblioteket Metso i Tammerfors. Navnet Metso er det finske ordet for tiur, og det særpregede bibliotekbygget er oppkalt etter nettopp denne største skogsfuglen. Fra parken foran Alexanderkyrkan betrakter jeg arkitektekteparet Raili og Reima Pietiläs byggverk, men finner ikke tiuren i det hele, ikke før jeg får se et bilde av bygget fra - ja, nettopp - fugleperspektiv. Da ser man tiurens kropp, hode og halevifte bli til et eventyrlig bygg. Det er ellers i Nådendal nord for Åbo at Mummidalen har fått sitt mest kjente valfartssted, i alle fall for dagens barn som vokser opp med japansktegnede filmer og tegneserier. Tove Jansson var selv en fremragende illustratør og bildekunstner i tillegg til forfatter, og dette blir dokumentert gjennom utstillingen av de mange trykkene som har illustrert hennes mummibøker. I tillegg finnes det mange kunstverk i flere dimensjoner fra Tove Janssons kunstnerhånd her inne i Den egentlige Mummidalen.

Mest iøynefallende er de vakre miniatyrene og de omkring 40 tablåene fra Mummitrollets verden, hvor barn og voksne kan gjenoppleve dramatiske og minneverdige scener. De fleste tablåene er bygd av kunstgrafikeren Tuulikki Pietilä, mens legen Pentti Eistola har bygd seks av dem. Det største tablået er et 2,5 meter høyt mummihus hvor vi kan se inn i alle rom og nærmest kjenne lukten fra dette fantasimiljøet. Her finnes alt som hører til i et ordentlig hjem, med det lille ekstra, som en skatt og den hemmelige gangen som bare barnesinnet kan drømme seg gjennom. Dette store mummihuset bygde Tove Jansson sammen med Pietilä og Eistola til den internasjonale illustrasjonsbiennalen i Bratislava i 1979. I Metso finnes også en database over Tove Jansson og hennes forfatterskap, og i samlingen av janssontrykk i bybiblioteket i Tammerfors finner vi også hennes illustrasjoner til J. R. R. Tolkiens og Lewis Carrols bøker.

Tove Jansson er ellers forbundet med Svenskfinland i sørvest, med skjærgård og kystlandskap bevokst med martaller, skjærgårdsfuruer som alene eller i små, kronglete klynger klorer seg fast som finlandssvenskene selv i bergrevner ytterst mot Finskebukta og Østersjøen. Det er dette skjærgårdsfinland som er mummitrollenes landskap, for med sin beliggenhet ut mot havet er Mummidalen vestvendt, geografisk som mentalt, skriver Janina Orlov. Havet oppleves ikke som truende for mummitrollene, for selv om det kan være farlig uforutsigbart, bærer bølgene samtidig spenningen fra de uante mulighetene. Det er snarere snakk om at mummitrollene nærer en dyp fascinasjon for havet, noe som også kan få preg av en nokså destruktiv, egosentrisk lengsel etter individuell selvrealisering, som i Pappan och havet (1965).

Om enn Mummidalen er et paradis, finnes det også en forestilling om hva som er øst for Eden. Der ligger Ødefjellene og trykker, tungt og truende. Ingen vet hva som befinner seg bak dem, og finlandssvenske mummitroll ytrer heller ingen ønsker om å reise inn i dette tilstøtende østriket. Grensen mot Mummidalen er en elv som symbolsk uttrykker et tydelig skille mellom verdener, noe som krever en sterk overgangsbevissthet om den skal forseres. Orlov skriver at mummitrollene bare beveger seg én gang inn i de utrygge Ødefjellene, og det er når de skal lete etter hunden Ynk i Trollvinter (1957). Her kan vi legge til at lille Pernille, Ynk og hemulen går inn i samme farlige landskap i bildeboken Den farliga resan (1977). Mummitrollenes forestilling om trusselen fra øst kan tolkes ut fra erfaringene med tsarstyret, krigene mot Stalin, og den påfølgende kalde krigens skremsler. Trusselen kan også tenkes å være den omkringliggende, finskspråklige kulturen som truer med å trenge inn i Svenskfinlands språklige og kulturelle landskaper. Slik Mummidalen er en liten lomme i et større univers, kan også det svenskspråklige Finland identifiseres som et avgrenset fellesskap innenfor den finske nasjonalstatens grenser.

3. Identitetsproblemer knyttet til Finlands tospråklighet
For en skandinav er det svenske språket tilsynelatende en bro inn i Finland, men bare tilsynelatende, for mange av de svenskspråklige innbyggerne opplever at språksituasjonen setter dem i en utenforposisjon i deres eget land. For den som vil forsøke å finne Finlands nasjonale identitet, reiser erkjennelsen av denne indre grensen spørsmål om Finland har to nasjonalkulturer som lever ved siden av hverandre, eller om landet har utviklet én mangeartet nasjonalkultur. Finland er kulturelt preget av impulser så vel vestfra som østfra, og det finske språket tilhører den finsk-ugriske språkgruppen, som ellers rommer estnisk og ungarsk. Forfatteren Kyösti Skyttäs har en aforistisk forståelse av den kulturelle situasjonen i Finland, der det finske folket har gale røtter, gal grobunn og galt språk for å kunne regnes til Vesten. Samtidig er Finlands folk avskåret fra den østlige slettekulturen fordi det har gal religion, gal kulturarv og gal mentalitet gjennom arven fra den tysk-protestantiske nøysomhetsmentaliteten som lutheranske prester og finlandssvenske svigermødre har innprentet og slått ring om.

Finsk og svensk er Finlands offisielle språk, og særlig i den svenske delen av befolkningen er tospråklighet vanlig. Med tospråklighet menes det å beherske to språk, enten av naturlige årsaker eller av kulturelle betingelser. Vi snakker om naturlig tospråklighet når barn lærer to morsmål samtidig fordi foreldrene har ulike språk. Dette er ikke uvanlig i Finland, selv om det tidligere var en tendens til at ekteskap ble inngått innenfor språkgruppene. Kulturell tospråklighet vil si at man lærer to språk fordi majoritetsspråket i storsamfunnet, inklusive opplæringsspråket i skolen, er et annet enn morsmålet en har lært hjemme. Innlæringen av det andre språket skjer da etter morsmålstilegnelsen, og medfører større problemer for barnet. Det spesielle ved Finland er at majoriteten må lære seg minoritetsspråket som det andre nasjonalspråket.

Språksituasjonen i Finland gjør at vi kan anvende tre benevnelser på den samme finske befolkningen, to ekskluderende og en inkluderende. Den siste er benevnelsen ”finlender”, som opplyser om statsborgerskap uten hensyn til språktilhørighet. Benevnelsen ”finsk” eller ”finne” ekskluderer mennesker med andre morsmål enn finsk, og ”finlandssvensk” er bare de finlenderne som har svensk morsmål. Så enkelt er det likevel ikke, påpeker Mikael Reuter, ikke minst fordi det finnes adskillige finlendere med finsk morsmål som bor i Sverige. Deres barn kan ha svensk som førstespråk, men ikke kalles finlandssvensker selv om deres slekt består av finlendere. Tornedalsfinnene er på sin side svenske finner som ikke har vært finlendere på flere generasjoner. Likeså bor det rikssvensker i Finland som har svensk morsmål, men som selvsagt ikke er finlandssvensker. Benevnelsene er slik sett ikke bare språklige markører, men også identitetsmerker.

Språksituasjonen i Finland er betinget av nasjonalhistorien
Språksituasjonen i Finland har sin forklaring i den svenske innflytelsen som ble innledet med korstogene over Østersjøen fra midten av 1150-tallet og frem mot det 14. århundret. Grunnlaget for et finsk skriftspråk ble lagt på 1500-tallet av reformasjonsbiskopen i Åbo, Michael Agricola. Han laget en ABC-bok og oversettelser av Det nye Testamentet og salmer til finsk, men det skjedde i liten grad noen skriftspråklig utvikling før Elias Lönnrot publiserte Kalevala på finsk i 1835. I storfyrstedømmetiden under tsar Aleksander den 2. fikk det finske språket gradvis større armslag, samtidig med en generell liberalisering av samfunnet. I 1860 ble sensuren opphevet og rent finskspråklige aviser tillatt, og i 1863 likestilte tsaren det finske språket med det svenske. Likevel var verken det svenske eller det finske skriftspråket folkeeie på grunn av analfabetismen.

Svensk var administrasjons- og embetsmannsspråket frem til tsar Aleksander den 3. etter 1881 gjorde slutt på reformpolitikken i Russland, og heller fulgte panslavistiske veier som presset russifisering også over på storfyrstedømmet Finland og truet dets autonome status i Russland. Ved århundreskiftet innledet tsar Nikolai den 2. en hardere russifiseringsperiode enn tidligere gjennom sin generalguvernør i Finland, Nikolaj Bobrikov. Tilhengerne av finskhetssaken fulgte til dels Bobrikovs russifiseringsprogram med den opportunistiske motivasjonen å overta posisjonene som de svenske motstandspolitikerne mistet. I 1904 ble for øvrig den forhatte Bobrikov skutt og drept av statstjenestemannen Eugen Schauman, som deretter tok sitt eget liv. Svenskspråklige diktere som Johan Ludvig Runeberg og Zachris Topelius var betydningsfulle støttespillere for fennomanien, men mot slutten av 1800-tallet ble bevegelsen radikalisert av ungfinnene.

Finlands største avis, den finskspråklige Helsingin Sanomat, ble grunnlagt i 1889, og var da et viktig organ for de borgerlig-radikale ungfinnene og deres krav om demokrati og sosiale reformer. Ungfinnene var inspirert av den nasjonalistiske filosofen Johan Vilhelm Snellmans patriotiske språkprogram, der landets majoritetsspråk ble definert som nasjonens kjennetegn, og de var langt mer utålmodige og aggressive enn sine eldre forgjengere. Den idealistiske hegelianeren J. V. Snellman, som selv var svenskspråklig, hadde erklært svensk som et utenlandsk språk i Finland, og tok til orde for en finskspråklig nasjonallitteratur mot slutten av 1850-tallet. Den unge dikteren Eino Leino etterlyste på denne patriotiske grunnen en finlandsorientering hos de finlandssvenske dikterne. Leino spør seg, som 21-åring ved århundreskiftet, hvilken nasjonalfølelse de finlandssvenske forfatterne egentlig representerer og bekjenner seg til, og svaret er åpenbart for ham:

Ingenlunde vårt lands og vårt folks, men snarere Skandinavias, Norges og Danmarks, og kanskje også det Helsingfors som er en del av Skandinavia. Om noen vil undersøke hvor langt fra hverandre den svenske og den finske kulturen i vårt land allerede har kommet, har han her et godt eksempel: Når vi fordyper oss i Kalevala og Karelen, så fordyper de seg i Island og Eddaen. For dem begynner det finske folket først etter det første korstoget, for oss slutter det der, for så på nytt å våkne til liv i løpet av dette århundret. For dem er vår nasjonalånds dypeste uttrykk Runeberg og Fänrik Ståls sägner, for oss Aleksis Kivi og Sju bröder.(Laitinen 1999:389. Forf. overs.)

Det svenske språket ble talt i dialekter i det finlandssvenske området, inntil overklassen i Nyland, med Helsingfors som sentrum, begynte å standardisere talemålet sitt på 1820-tallet. Dette standardspråket fikk høy prestisje, mens dialektsvensken i for eksempel Österbotten ble regnet som provinsielt allmuespråk. Da de nasjonalromantiske strømningene skyllet over storfyrstedømmet Finland på 1800-tallet, med ungfinnenes streben mot ett språk og én kultur, søkte en del av den finlandssvenske eliten seg nærmere rikssvensk språk og kultur for å stå imot finsk nasjonalisme i regionene hvor det svenske språkets stilling hadde vært sterk. Denne tilnærmingen ledet til at universitetslektor Hugo Bergroth i boken Finlandssvenska: handledning till undvikande av provinsialismer i tal och skrift (1917) anbefalte og demonstrerte hvordan finlandssvensken kunne rehabiliteres til et høysvensk skrift- og talespråk i Svenskfinland ved å fjerne finlandismene som var sterkt innarbeidet i hverdagsspråket.

Samtidig fulgte mange finlandssvensker den fennomane veien, forfinsket sine navn og lærte seg og sine barn å beherske det finske språket. På den store navnebyttedagen den 12. mai 1906 valgte nærmere 25.000 å bytte ut sine svenske navn med finske. Den 6. desember 1917 erklærte Finland seg selvstendig i kjølvannet av bolsjevikrevolusjonen, med en påfølgende innbyrdeskrig fra januar til mai 1918. Innbyrdeskrigen fulgte flere sosiale, økonomiske og politiske skillelinjer, og språktilhørighet var én slik grense mellom den røde og den hvite siden. De store industrisamfunnene var gjennomgående under det svenskspråklige handels- og industriborgerskapets kontroll, og de største herregårdene på landsbygda var likeså i stor utstrekning i svenske slekters eie. Her kan man legge til at størsteparten av intelligentsiaen også tilhørte den svenskspråklige siden, finskhetssakens fremgang etter århundreskiftet til tross. Om man beveget seg nedenfra og opp i Finlands klasser, avtok det finske språkets betydning, mens det svenske språket gjorde seg desto mer gjeldende. Et unntak i så måte kunne være det sørlige Österbotten, der klasseskillene var mindre og de svenskspråklige dominerte så vel landskap som kultur.

J. V. Snellman og ungfinnene var med på å skape en ny, finskspråklig bevissthet, men bidro samtidig til å utvide en kløft i samfunnet. Det ble et tydelig kulturpolitisk skille mellom de finlandssvenske og de finske, et skille som mellom to adskilte verdener. Dette var ingen lykkelig situasjon for Finland, og situasjonen vedvarte frem til den nasjonale unntakstilstanden som fulgte med Vinterkrigen i 1939. I 1944 hadde Finland omsider tapt alt, også de nasjonalistiske og idealistiske illusjonene fra ungfinnenes tid, og det var tid for å samles om de restene som var igjen. Det gjaldt også i kulturpolitikken. Lyrikeren og redaktøren for tidsskriftet Årbok for finsk litteratur, Aaro Hellaakoski, skrev i 1947 at skismaet mellom finsk og svensk var blitt uutholdelig:

Vi som har vokst opp i den finske folden holder på å miste de eneste som taler et annet språk, men som kan lese våre verk på originalspråket. Den skade vi lider er like stor. Vi mangler ikke røtter, og ettersom vi er impregnerte av et levende, virksomt språk, dør vi ikke, men vi visner i et vakuum. [...] Jeg vet ikke om jeg står alene med mine oppfatninger, men den ovenfor skisserte tankekjeden leder med ettertrykk til slutningen om at vi er det beste jordsmonnet for våre svensker, og at de på sin side, i den nåværende situasjonen for oss og fremfor alt for den finske litteraturen, er et umistelig livsvilkår, slett ikke det eneste, men ikke desto mindre umistelig. De er tross alt så meget av samme blod som vi - og våre skjebnefrender - at de må bli det finske ordets nærmeste tilhørere og medtalere! For vår egen skyld. (Laitinen 1999:393. Forf. overs.)

Det svenske språket har tapt utbredelse og prestisje i Finlands befolkning
En kanadisk undersøkelse fra 1983 om språklige holdninger i Finland kartla hvilke holdninger finskspråklige og finlandssvensker hadde til seg selv, til hverandre og til tretten andre folkegrupper. Svarene ble organisert i to rankinglister basert på sympati, en finsk og en finlandssvensk. Begge språkgruppene hadde sine egne språkgrupper på toppen, men her slutter likhetene. De finske rangerte finlandssvenskene helt nede på tiende plass, bare foran rikssvensker, tyskere og sigøynere. De finlandssvenske rangerte derimot sine finskspråklige medborgere langt høyere, foran rikssvenskene på sjette plass. Det er imidlertid store forskjeller internt i den finlandssvenske språkgruppen, hvor ålendingene er mest negative til finsk språk. Den ålandske undervisningsministeren Gun Carlson ble i 2002 sitert på at de som flytter til Åland bør være innforstått med at det er svensk språk som gjelder på Åland, og ingen andre, og med det signaliserte hun at ingen behøver å flytte til Åland for å snakke finsk.

Det er bare i overkant av 1200 finskspråklige blant de bortimot 30.000 innbyggerne på Åland, og det offentlige Åland er bare svenskspråklig. Spørsmålet om å åpne for tospråklighet er politisk betent, og kobles raskt til spørsmålet om øyrikets autonome stilling i den finske forfatningen. I tilfellet Åland må man også ha et nasjonalistisk perspektiv på språkspørsmålet, for ålendingene ville tilhøre Sverige etter Finlands løsrivelse fra Russland i 1917, og Sverige annekterte øygruppen under den forfatningsoppløsende russiske revolusjonen og den etterfølgende Innbyrdeskrigen i Finland i 1918. Sverige anvendte en nasjonalistisk språkargumentasjon for vinne øygruppen, men fra finsk hold så man ikke så enkelt på spørsmålet. Faktisk ville språkargumentet slå tilbake på Sverige, i og med at det analoge tilfellet i Tornedalen i nord da ville åpne for en overføring av den finsktalende tornedalsbefolkningen til Finland, ved at finskegrensen ble flyttet vestover i Tornedalen. Tre år senere, i 1921, slo imidlertid Folkeforbundet fast at Åland skulle tilhøre Finland.

På landsbasis er tendensen at andelen svenskspråklige i Finlands befolkning har blitt redusert fra 13 % i år 1900 til 5,8 % i 1994, og den utgjorde 5,6 % ved inngangen til 2002. Denne prosentforskyvningen skyldes hovedsakelig at finnene har økt sitt antall, mens antallet finlandssvensker har sunket noe, blant annet som følge av emigrasjonsbølgen til Sverige på 1960- og 1970-tallet. Den store flukten fra landsbygda resulterte i at om lag 60.000 finlandssvensker gav seg i vei over Bottenhavet, og i deler av Österbotten mangler hele årskull som forsvant til Sverige heller enn å flytte til sentrale strøk sør i Finland. Den sterke sentraliseringen har også vist seg å gi et særproblem for den finlandssvenske befolkningen i sørvest, for det er i hovedsak finskspråklige fra nord og øst i Finland som flytter sør og vest, inn i tradisjonelt finlandssvenske områder.

Österbotten er et vidstrakt område hvor de svenskspråklige i dag er å finne på en stripe langsetter kysten, i nærmest rene finlandssvenske samfunn hvor blandingen med finskspråklige lenger inn i landet har vært liten. De fleste østerbotninger behersker finsk, men mange har lært seg språket som fremmedspråk i voksen alder, og er derfor ikke å regne for tospråklige. Ulrika Lövdahl betrakter dette som en mangel: ”Selv ønsker jeg inderlig at noen hadde satt meg i finsk språkbad under skoletiden i Korsnäs på 1970- og 1980-tallet. Da skulle jeg ha sluppet det handikappet det innebærer å ikke være tospråklig i Finland.” For énspråklige finlandssvensker er fremmedgjøring et nærliggende utfall av sosiale involveringer på de finskspråklige arenaene; tenk bare hvor stor forsmedelsen er for en finlandssvensk som på en buss i Helsingfors snakker med sidemannen på sin aller beste finsk, og så får det nysgjerrige spørsmålet om hvilket land han eller hun kommer fra.

Fordelingen mellom språkgruppene i hovedstaden viser tydelig tilbakegangen for det svenske språket i Finland. I Helsingfors hadde nærmere 60 % av befolkningen svensk som morsmål i 1870, men denne andelen var redusert til 35 % i 1910. Seksti år senere, i 1970, var det bare drøye 10 % av hovedstadens innbyggere som hadde svensk som morsmål, en andel som i 2003 er redusert til vel 6 %. I Helsingfors finnes de viktigste arenaene for både den finske og den finlandssvenske kultureliten. Likevel har flere finlandssvenske forfattere og kunstnere valgt å flytte ut av hovedstaden og vestover mot det svenskdominerte Ekenäs, som er et uoffisielt møtested for den finlandssvenske kultureliten, i alle fall i sommermånedene.

Den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö har kritisert sine utflyttede kollegaer for denne overgivelsen av Helsingfors. Han er selv vokst opp i en forstad til Helsingfors, og er bevisst språkproblematikken når han skriver. Det er åpenbart en fordel å være tospråklig i helsingforsregionen, men for de svenskspråklige er dette balanse på en knivsegg. Barna må lære at morsmålet svensk er viktigere enn det dominerende finske språket som omgir dem på alle kantene. På den ene siden kan dette lede til en svenskspråklig sjåvinisme som på Åland, og dermed også til et énspråklig handikapp i det tospråklige Finland. På den andre siden vil en ikke-restriktiv holdning i språkspørsmålet blant svenskspråklige foreldre bidra til at det finlandssvenske språket blir så marginalt at Finland ikke lenger er å anse som tospråklig.

Finlandssvenskene er språklig og kulturelt knyttet til Sverige, men er ikke svensker
Å være finlandssvensk i Finland er å stå i en nåtidig minoritetsposisjon, samtidig som språkets historie representerer en maktposisjon ved det at Finlands kulturelle og økonomiske elite særlig før Første verdenskrig var dominert av svenskspråklige. De finlandssvenske språkbrukerne anvender den rettskrivningen som vedtas av Svenska Akademien i Stockholm, og svensk er Nordens største språk. For en utenforstående er det likevel vesentlig å møte de finlandssvenske innbyggerne som finlendere, og ikke som svensker. Vandrehistorier forteller om finlandssvensker som snakker med rikssvensker, og som så får den forbausede kommentaren om at vedkommende representant for Sverige aldri hadde trodd det var så lett å forstå finsk. Eller så kan den finlandssvenske taleren få uventet oppmerksomhet fra eldre, rikssvenske tilhørere som synes det er så rørende å høre den for lengst avdøde farfars talemåter igjen.

Det finlandssvenske språket har ord og uttrykk som ikke finnes i Svenska Akademiens ordbok, som for eksempel skyddsväg, som er direkte oversatt fra finsk suoja (’skydd’) og tie (’väg’). På rikssvensk heter det övergångsställe, og begge ordene betegner fotgjengerfelt over gate eller vei. Et annet eksempel fra trafikken er det finlandssvenske att köra överhastighet, som på rikssvensk heter fortkörning. Dette er altså ikke slang, men språklige identitetsmerker for finlandssvensk. Det finlandssvenske slangspråket henter impulser fra både finsk og rikssvensk, foruten engelsk, selvsagt: broidi er finskinspirert slang for broder, syrran er laget av det svenske syster, mens kaveri for kompis og utropsordet kiva! for kult! er rene innlån fra finsk. Om derimot ordet farmare brukes, er dette et godt svensk ord, men dog fra en annen tidsalder enn den dagens ungdom befinner seg i med sine jeans, som likevel dekker de samme kroppsdelene.

Den finlandssvenske befolkningen står i en både-og-posisjon hvor den kan velge bort det finske språket, siden det finnes svenske bøker og aviser, svenske radio- og fjernsynskanaler, svensk teater, svenske grunnskoler, gymnas, yrkesskoler og høyskoler. I det finlandssvenske medietilbudet inngår det en lisensfinansiert, finlandssvensk public service-radio, Rundradioen, som i de senere år er supplert med reklamefinansierte kanaler. Det finnes til og med en egen finlandssvensk tv-virksomhet, FST, men denne yter ikke et fullgodt fjernsynstilbud. Ytterligere svenskspråklige programmer tas inn fra Sverige, enten direkte som på Åland og i det sørlige Österbotten, eller gjenom kabel. Ettersom majoriteten av finlandssvenskene oppgir å beherske finsk, uten at alle disse er naturlig tospråklige, er selvsagt det finskspråklige fjernsynstilbudet av stor betydning også for finlandssvenskene.

Det er i det hele tatt et imponerende utvalg svenskspråklige medier i Finland, og ikke minst er antallet aviser bemerkelsesverdig høyt selv i nordisk sammenheng, skriver Tom Moring. De i overkant av 290.000 finlandssvenskene har tilgang på ni svenskspråklige dagsaviser som utgis i Finland, hvorav regionavisene Hufvudstadsbladet og Vasabladet er de største og viktigste, mens Åbo Underrättelser er landets eldste avis. Til minoritet å være er dette mange, selv i europeisk sammenheng. Totalt finnes det bortimot 50 millioner mennesker i Europa med minoritetsspråk, og disse betjenes av om lag 50 aviser. Av disse finnes altså ni i Finland. De finlandssvenske avisene er støttet av sterke fond, men om noen av avisene skulle bukke under, vil neppe en ny dukke opp i dennes sted. En betydningsfull grunn til at den finlandssvenske befolkningen har så godt avistilbud, er at avisene hovedsakelig ble grunnlagt på 1800-tallet, altså i den perioden hvor den borgerlige, svenske eliten fremdeles stod sterkt i Finland.

Man klarer seg i Svenskfinland uten finsk i det daglige, men om man skal gjøre karriere utenfor svenske institusjoner i det 21. århundret, må man beherske finsk fullkomment. I Finlands skolesystem gis det obligatorisk opplæring i begge språkene, som morsmål og som det andre nasjonalspråket, og språkdebatten i Finland har som oftest utspring i skolesektoren og språkopplæringen for barn og unge. Det begge språkgruppene synes å kunne enes om, er at det andre språket er vanskelig å lære. De samme språkproblemene som melder seg når finlandssvenske barn og unge skal lære seg finsk, gjelder selvsagt også for finske skolebarn, med den forskjellen at de skal lære seg et minoritetsspråk som brukes av mindre enn 6 % av befolkningen på landsbasis. Dette siste kan redusere motivasjonen for å lære svensk, slik at svenskundervisningen blir lavt prioritert. ”De svenskspråklige får heller lære seg finsk, så kan vi snakke sammen”, er en holdning som kan leses ut av dette.

Meningsmålinger gjort høsten 2002 viste at finskspråklige elever, foreldre og skolefolk helst ville fjerne svensken som det andre, obligatoriske nasjonalspråket i de finskspråklige skolene. Undervisningsminister Maija Rask i den daværende, Paavo Lipponen-ledede regjeringen holdt seg orientert om strømninger i opinionen, og var åpen for å innføre større grad av valgfrihet i svenskundervisningen i de finske skolene. Dette er politiske gjerninger som det svenske språkets voktere i Finland vil ha seg frabedt, for de ser innføring av valgfrihet som et første skritt på veien bort fra tospråklighetspolitikken som den har vært ført hittil. Slike negative holdninger til svensk språk og kultur i den finsktalende majoriteten er historisk betinget, og krav om fjerning av det svenske språket er derfor ikke noe nytt i og for seg, men henger sammen med ungfinnenes kamp for det finske språket ved utgangen av 1800-tallet.

Det skal ikke stikkes under en stol at undervisningen i svensk som det andre nasjonalspråket i finskspråklige skoler også er sin egen verste fiende, fordi den kunne ha vært så meget bedre. De finske lærerne som underviser i svensk, har ofte mangelfull svenskutdanning, de er gjerne omgitt av negative holdninger til faget, og av slikt utvikler man ikke et positivt selvbilde. Dessverre er det derfor symptomatisk for språksituasjonen at det finnes finske svensklærere som ikke tør snakke svensk når det er finlandssvensker til stede. Her er det åpenbart en alvorlig mangel i det ellers så skole- og opplysningsorienterte Finland. Generaldirektøren for det finske Skolverket, Jukka Sarjala, tok likevel hardt i da han ifølge Finska Notisbyrån kommenterte målingene ved å referere syn fra folkedypet som at svensk ikke bare er et unødvendig, men også et motbydelig fag.

Språkstriden i Finland har blusset opp med jevne mellomrom, og pendelen har svingt mellom toleranse og intoleranse. Det nye er at begrunnelsen for å fjerne svensken fra de finske skolene ikke bare er kulturelt og politisk motivert, men sterkt preget av en økonomisk nyttetenkning som det urbane Norge har lagt for vane å bruke i sine beskyldninger mot nynorsken her hjemme: Det andre skriftspråket står i veien for elevenes karriere og landets fremmedspråkkompetanse, og dermed konkurranseevnen mot utlandet. Svensken trekker karaktersnittet ned for den finskspråklige elevmassen, og Finland ville hatt større nytte av at elevene brukte tid og energi på å lære seg mer nyttige handels- og industrispråk, altså enda mer engelsk. Dette er en kynisk form for opportunisme som selvsagt også kan tolkes som maktpolitikk, der det finske folkespråket får sin endelige seier over tradisjonens fornemme, svenskspråklige kulturelite. Hvis det har vært et mål for den finskspråklige befolkningsmajoriteteten i 2002, vel å merke.

Det var uansett et dystert drag ved 2002-meningsmålingen og den påfølgende uttalelsen fra Jukka Sarjala. Det svenske språket i Finland har i dag et såpass svakt befolkningsgrunnlag, at dette i kombinasjon med at de svenskspråklige ikke lenger har noen fremskutt posisjon i Finlands økonomiske og kulturelle liv, har svekket finlandssvensk språk og kultur og økt sårbarheten betydelig. Samtidig har denne minoriteten en stor kulturarv å bære videre, ikke bare for sin egen del, men for hele Finland. De følgende ordene fra nestoren i finsk litteraturhistorie, Kai Laitinen, kan være verdt en ettertanke både i Finland og andre land med minoritetsspråk:

I selve språkspørsmålet har det i løpet av de tiårene som er gått, hørtes både opprørte og forsonlige ord. De har kanskje ved ulike tidspunkter vært nødvendige for å lette på trykket eller for å gi uttrykk for en spirende godvilje. Samtidig har årene vist at det innenfor samme land er rom for to litteraturer på ulike språk, som eksisterer på egne vilkår og bevisst sin egen, men også den andres betydning. (Laitinen 1999:397. Forf. overs.)

Tospråkligheten skulle være et positivt identitetsmerke heller enn en nasjonal betennelse
For en fremmed er det lett å gå seg vill i den subkulturelle jungelen som Finlands tospråklighet i praksis er. Det synes så liketil å dele inn Finlands befolkning i språkgrupper, og gi dem benevnelser deretter, men her kan man fort trå feil. Én kan nikke anerkjennende når du benevner Finlands befolkning ”finlendere”, for det sammenfaller med hans opplevelse av at denne benevnelsen uttrykker samhørighet mellom de finske og svenske språkgruppene. En annen vil på sin side rynke pannen, og assosiere finlendertermen med separatistisk tenkning hvor man skyter ut språkgruppene og lager en kunstig overbygning basert på underliggende etnografiske grenser for staten Finland, og ikke på den nasjonale enheten og identiteten som fedrelandet Finland skal stå for. For ham er både den finsk- og svenskspråklige befolkningen i Finland ”finner”. I denne sammenhengen har historikeren Matti Klinge et til dels provoserende syn på de kulturelle grensene innenfor Finland som grovt sett har delt landet i et svensk vest og et finsk øst. Ettersom 75 % av den genetiske arvemassen regnes å komme vestfra, og ettersom det er Vestens kultur og tradisjoner som dominerer Finland, konstaterer Matti Klinge at alle finner er svensker.

Det er også forbausende lesning for en nordmann når filosofen Georg Henrik von Wright ennå i 1997 finner grunn til å redegjøre for den finske identiteten med grunnlag i språkspørsmålet. Han viser i likhet med Klinge til den svenske arven, en arv som knytter Finland til Norden, men også til de mytologiske alternativene som fennomanien og senere ungfinske nasjonalister brukte til å avsnøre det finske Finland fra den samme svenske arven. Selv om Finland befinner seg i grenselandet mellom vest og øst, ville det ifølge von Wright være galt å bygge Finlands nasjonale identitet på andre myter enn de nordiske, som også Finland har gitt betydningsfulle bidrag til. Det er i så måte bekymringsfullt om det svenske språket skulle bli så marginalt representert i Finlands kultur, politikk og økonomi, at det går over fra å være ett av to nasjonalspråk til å bli ett av flere fremmedspråk. I Helsingfors er det nå like mange fremmedspråklige som det er innbyggere med svensk morsmål, mens det i en annen av Finlands største byer, Tammerfors, er flere russiskspråklige enn svenskspråklige.

Tross de indre grensene i Finlands samfunn og historie, som for en utenforstående gjerne er usynlige, finnes det områder som ikke omfattes av tvil om terminologien. Dette er sterke, nasjonalpolitiske identitetsmarkører som styrker statsfellesskapet: det finske flagget, den finske historien, den finske armeen. Nasjonalsangen ”Vårt land” fra prologen i Johan Ludvig Runebergs Fänrik Ståls sägner er også en viktig, nasjonal identitetsfaktor. Den skal være samlende for hele nasjonen, og bygge bro over språklige grenser. I de finlandssvenske skolene er nasjonalsangen ”Vårt land” representert i den litterære kanonen, mens de finske elevene har sunget ”Maamme”, som er ”Vårt land” oversatt til finsk, inn i sin tradisjon. Bruken av nasjonalsangen er ellers underlagt konvensjoner som gjenspeiler tospråkligheten i Finland. Ved offisielle tilstelninger der man forutsetter et tospråklig publikum med finsktalende i flertall, synges første og tredje vers på finsk, mens det andre verset synges på svensk. Skulle publikum antas å være tospråklig med en svenskspråklig overvekt, gjøres det motsatt.

Finlands vei i historien har ledet inn i Norden, og Norden er vel den mest betydningsfulle referansen for Finland, selv om forestillingen om Europa synes å ha vært en særlig forlokkende fantasme i Finlands politiske miljøer på 1990-tallet. Broen til Norden har vært det svenske språket, på godt og ondt, men den har ifølge Georg Henrik von Wright vært av avgjørende betydning i de vanskelige årene i Sovjetunionens skygge. Han legger til at Finland også etter Sovjetunionens fall må styrke sin nordiske posisjon, for den dagen Finland ikke skulle regnes som et nordisk land, ville landet være en ubetydelig brikke i større makters interessespill. Den finlandssvenske minoriteten har derfor en langt viktigere funksjon for Finland enn dens størrelse skulle tilsi, som forvaltere av Finlands forbindelser til det viktigste landet i den politiske, kulturelle og økonomiske forestillingen om Norden, nemlig Sverige.

Jeg kan derfor ikke se noen annen fruktbar løsning på den finske tospråklighetens problem enn fortsatt opplysning om og forbedret opplæring i den andres språk og kultur, samt engasjert deltakelse i hverandres kulturelle produksjoner. I motsatt fall ender man i en utarmende adskillelse som det Aaro Hellaakoski beskrev i 1947, og det kan verken finlendere, finner eller finlandssvensker være tjent med. For en fremmed synes derfor nettopp tospråkligheten også å kunne være et felles, politisk adels- og identitetsmerke som identifiserer finsk nasjonalitet, i likhet med nasjonalsangen, flagget, historien og armeen. Noe annet ville vel også være merkelig, ut fra de gitte premissene fra Finlands historie og kultur.

4. Den finske voldshistorien på 1900-tallet
Finland erklærte selvstendighet fra Russland 6. desember 1917, tolv år etter at Norge brøt ut av unionen med Sverige, men der Norges brudd knapt avfødte skremmeskudd, endte Finlands selvstendighet i blodige myrderier og intens krigføring. Før man gir seg i kast med voldshistorien til Finland på første halvdel av 1900-tallet, kan det være på sin plass å gå vel 300 år lengre tilbake i tid, til Finlands innbyrdeskrig sist på 1500-tallet, den såkalte Klubbekrigen. Den østerbotniske bondebefolkningen reiste seg i 1596 til kamp mot den svenske godseieradelen i sør som følge av den harde skattleggingen og de omfattende soldatutskrivningene. Det var også en storpolitisk side ved Klubbekrigen, i feiden mellom hertug Karl i Sverige og marsken Klas Fleming i Finland.

I Finlands mest kjente oljemaleri, Albert Edelfelts Hertig Karl skymfar Klas Flemings lik (1878) i Åbo Slott, faller blikket til enken Ebba Stenbock forheksende fylt av forakt på hertug Karl. I harnisk og skitne støvler står han og river i det visne skjegget på liket av Klas Fleming, som for å forsikre seg om at rivalen endelig er død. I kampen mot hertug Karl stod Klas Fleming i forbund med kong Sigismund i Polen, som også var arving til tronen i Sverige. Hertug Karl ville utmanøvrere ham da Johan 3. døde i 1592, ikke minst etter at Sigismund ankom det protestantiske Sverige for å krones med en katolsk dronning og et stort følge katolske geistlige. Striden mellom hertug Karl og Sigismunds allierte resulterte i at hertug Karl ble kong Karl den 9. etter slaget ved Stångebro i 1598, i Linköpings blodbad i 1600, og altså Klubbekrigen i 1596-97.

Da de østerbotniske bøndene henvendte seg til hertug Karl for å be om råd, hadde han derfor ikke noe imot et bondeopprør mot kong Sigismunds mann i Åbo, Klas Fleming. Opprøret spredte seg raskt, men ved Nokia like vest for Tammerfors endte Klubbekrigen med forferdelse for de opprørske bøndene, som under ledelse av Jakob Ilkka tapte og ble drept i hopetall. Bøndenes oppstand var grunnet i en sosial desperasjon, men de kunne ikke overvinne Klas Flemings hær og krigslist. Striden endte i rene massakrer da marskens tropper skjønte at fienden var beseiret, og på alle slagstedene gjaldt innbyrdeskrigens mørke lov om at seierherrens hevn overgår de tap han har lidt, når frykten for represalier er borte.

I Padasjoki i Tavastland ble nærmere 400 ubevæpnede bønder slått i hjel etter at de hadde overgitt seg mot løfte om fritt leide. Totalt måtte 3.000 bønder bøte med livet under Klubbekrigen, mens andre østerbotniske bønder reddet livet ved rett og slett å forlate kampgnyet og gå hjem til Österbotten ved årsskiftet 1596-1597. Bare knappe 15 kilometer øst for Nokia, i Tammerfors, møtte tusener av røde revolusjonære sitt endelikt litt over 300 år etter bondeopprøret som førte til Klubbekrigen, og historikeren Heikki Ylikangas finner det nærmest mystisk at begge disse innbyrdeskrigene ble avgjort på nesten samme sted. Felles for disse krigene var også den utemmede lysten hos seierherren til å drepe motstanderen etter at det ble klart at han hadde tapt, og ikke lenger kunne ta igjen eller på annen måte utgjøre en fare for den andre.

Innbyrdeskrigen i 1918 ble et nasjonalt traume
Som følge av industrialiseringen av Finland på 1800-tallet ble også økonomien modernisert fra naturalhusholdning til pengeøkonomi, og skillet mellom jordeiere og jordløse ble utvidet. Ved siden av det nasjonale selvstendighetsspørsmålet skapte derfor også de sosiale vilkårene i Finland stor politisk uro, og under den lille russiske revolusjonen i 1905 spredte opptøyene seg til Helsingfors. Innbyrdeskrigen i 1918 var derfor også en ideologisk krig der den private eiendomsrettens forsvarere i bondestand og borgerskap stod mot sosialismens fanebærere i skinnet av den russiske revolusjonen som fant sted i St. Petersburg, bare noen titalls mil unna.

Den nye, finske Riksdagen etter 1906 gjenspeilet de sosiale forholdene i Finland på et annet vis enn den gamle standslanddagen, ved at det stod et borgerlig livssyn opp mot en sosialistisk ideologi, og ved at den svenskspråklige overklassen mistet makt til finskspråklige sosialdemokrater. Ved valget i 1907 fikk sosialdemokratene 40 % av stemmene, som gav dem 80 av de 200 plassene i Riksdagen, og dette rystet det borgerlige Finland. Arbeiderbevegelsens forventninger om sosiale reformer ble imidlertid torpedert av et påstått samarbeid mellom høyrepartiene og russerne. Februarrevolusjonen i 1917 fikk det russiske tsarriket til å vakle på sin råtne rot, og det gamle imperiet gikk i oppløsning utover sommeren. Dette rammet Finlands handel og økonomi sterkt, med stor arbeidsledighet og alvorlig matmangel som umiddelbart resultat. De sosiale spenningene økte i styrke, og det skulle bare en gnist til for å antenne et opprør.

I 1917 hadde sosialdemokratene rent flertall i Riksdagen, som den 18. juli vedtok å ta over den herreløse makten som fløt i samfunnet etter Februarrevolusjonen, med unntak av utenriks- og forsvarspolitikken. Alexander Kerenskijs interimsregjering i Russland godtok ikke dette, og oppløste heller den finske Riksdagen, til det borgerlige mindretallets velnøye. Både sosialister og borgerlige var egentlig innstilt på en løsrivelse fra Russland, dog med ulik motivasjon, men etter Oktoberrevolusjonen i november 1917 var ikke sosialistene like sikre lenger. I Russland hadde jo arbeidere som dem tatt makten fra den borgerlige utsugerklassen og etablert en arbeiderstat, og det skulle vel garantere for sosiale reformer også i Finland om man holdt sammen med bolsjevikene og slo sine pjalter i hop med Lenins? Ved valget i oktober samme høst hadde de borgerlige fått flertall i Riksdagen, og etter dette fulgte en periode med hard agitasjon mellom sosialdemokrater og borgerlige, men skarpest skingret kalleropene fra de radikale i arbeiderbevegelsen.

Det som arbeiderbevegelsen i Finland hadde vunnet med små skritt over et tiår, syntes tapt i ett slag høsten 1917. Det kunne virke som om de radikale revolusjonære hadde hatt rett hele tiden, slik at folkets frihet fra herrene likevel bare kunne oppnås gjennom oppstand og væpnet revolusjon. Den demokratiske veien var forsøkt, men hadde ikke ført frem. Dette var en farlig situasjon for et land med skjev fordeling av godene, der en stor del av befolkningen med ett stod ribbet for håp og samtidig uten noe å tape. Det er dette som kjennetegner den fattigste og som gjør ham så uberegnelig, han som intet har å tape, men alt å vinne. Langt de fleste av de røde levde under kår som kunne beskrives som elendighet og fattigdom, med kort vei til sult og ingen utsikt til bedring. Denne majoriteten var knapt noen glødende idealister med et teoretisk, marxistisk livssyn, men mennesker som under propaganda og oppildnende agitatorers retorikk fikk et desperat perspektiv på sine liv, et perspektiv som ved den gitte anledning kunne lede til radikale handlinger.

Lenins statskupp den 7. november radikaliserte konflikten dramatisk, og de hvite hadde alt å tape om bolsjevikrevolusjonens ideer vant frem også i Finland. Denne grupperingen bestod av landets økonomiske og kulturelle elite, industriborgerskapet, storborgerskapet i byene og jordadelen på herregårdene, samt småborgere i middelklassen, tjenestemenn og selveiende bønder, men også arbeidere som ikke sympatiserte med den radikale arbeiderbevegelsen. Om arbeiderbevegelsen skulle nå sine mål, måtte jord- og kapitaleierne avstå makt og eiendom, og det var deres rikdom og frihet som skulle omfordeles til arbeiderklassens beste. Et rødt styre av Finland ville dessuten være ensbetydende med fortsatt russisk overherredømme, men nå med bolsjevikenes arbeiderkomitestyre. Dette virket ikke særlig forlokkende på studentene heller, disse unge borgerne som var vokst opp med verdensbilder formet av kirken, skolevesenet og hele det tilhørende borgerlige tankesettet som gjennomsyret samfunnet i handel, industri og kultur.

Hatet mot russerne og de sosiale motsetningene mellom borgere og arbeidere etter århundreskiftet hadde ledet til opprettelse av paramilitære tropper, som de røde gardene og de hvite skytterkorpsene. Slike organisasjoner ble virksomme i byer og kommuner i 1917 for å skape trygghet, hindre plyndring og lovløshet, og ellers fylle det administrative tomrommet innenfor sine respektive sosiale lag etter at den russiske forfatningen brøt sammen. Finland ble kastet ut i en storstreik mellom 14. og 20. november 1917, og etter denne fulgte de røde den radikale parolen ”Storstreiken er over, men revolusjonen fortsetter!” Den 6. desember utropte den borgerlige Riksdagen Finland for å være selvstendig, ikke minst for å forsøke å bryte båndene mellom landets egne revolusjonære og de revolusjonære i Russland. Like etter nyttår 1918 ble det så fattet skjebnetunge vedtak for Finland: Riksdagens borgerlige flertall gav den 12. januar senatet makt og myndighet til å etablere en sterk, sentral ordensmakt, noe arbeiderbevegelsen opplevde som en klar militær utfordring fra borgerskapet. Bare en uke etterpå oppstod det væpnet konflikt mellom borgere og arbeidere i Viborg på det karelske neset.

Senatorene som var utgått av den borgerlige delen av Riksdagen, tok med seg makt og myndighet ut av urolige og usikre Helsingfors, og flyttet nordvest til Österbotten og Vasa hvor de etablerte seg som Vasasenatet. Den 25. januar erklærte Vasasenatet at de hvite skytterkorpsene skulle være regjeringsstyrker. Dagen etter besluttet sosialdemokratenes partidelegasjon å erklære revolusjon, og en rød lykt ble hengt opp i tårnet av Folkets Hus i Helsingfors for å markere tids- og regimeskiftet. De radikales syn hadde vunnet frem i arbeiderbevegelsen, godt hjulpet av de borgerliges kompromissløse holdninger. Den 27. januar tok de røde over Helsingfors, og beordret okkupasjon av alle byene i Sør-Finland. Samme dag startet tidligere generalløytnant i tsarens kavaleri, Carl Gustaf Emil Mannerheim, avvæpningen av russiske garnisoner i Österbotten, og dette tilfeldige sammenfallet i tid illustrerer nettopp hvor tilspisset situasjonen var.

Termen ”innbyrdeskrig” er bare én benevnelse blant flere på 1918-hendelsene; ”frihetskrigen”, ”revolusjonen”, ”klassekrigen”, ”opprøret” og ”borgerkrigen” er de andre som var i bruk, avhengig av hvilket ståsted man hadde i konflikten. Frem til 1960-tallet var det hvite Finlands benevnelse ”frihetskrig” dominerende, og begrunnet med tilstedeværelsen av minst 40.000 russiske soldater i januar 1918. Den hvite, politiske ledelsen i Vasa og den militære kommandoen i Seinäjoki i 1918 kalte også konsekvent de finske røde for ”russere”, og dette var antakelig den sikreste måten å sikre seg full støtte og oppslutning om den nylig innførte verneplikten for Österbottens fattige, men frie og selveiende bønder.

Disse bøndene hadde vel knapt noe til overs for herregårdssystemets livegenskap i Sør-Finland, industrikapitalisme eller byborgerskap for den del, og ut fra en sosial synsvinkel kunne en tenke seg at sørøsterbotningene like godt kunne ha reist seg mot herreveldet i sør også i 1918, slik de gjorde under Klubbekrigen i 1596. I Heikki Ylikangas’ analyse blir sørøsterbotningene tungen på vektskålen som avgjør striden til de hvites fordel, for i den tro at de skulle jage russere ut av Finland, holdt de stand mot de fremrykkende røde gardene og slo dem i et viktig slag ved Filpula i krigens innledende fase. Denne seieren gav den hvite ledelsen tid til å organisere sin vernepliktshær, og det var denne hæren som to måneder senere førte de hvite til seier.

I midten av februar var det dannet en frontlinje som strakte seg fra Bottenviken i vest til Ladoga i øst, nord om Björneborg og Tammerfors frem til Viborg. Dette var ikke bare en militær grenselinje, men også en sosial grense mellom tettbefolkede og grisgrendte strøk, mellom industrialiserte og lite industrialiserte områder, mellom områdene i sør med få jordeiere og mange eiendomsløse og områdene i Österbotten med mange små, men selveiede gårdsbruk. De røde mobiliserte sør for denne grensen, og kontrollerte snart dette folkerikeste og viktigste området av Finland.

De røde i Sør-Finland var i overlegent flertall, og hadde så langt befestet sine posisjoner og anstrengt seg for å holde de hvite skytterkorpsene i sjakk. Den røde garden hadde på det meste 100.000 mann under våpen, men hele 30.000 av disse deltok ikke i krigshandlinger. Det å løfte og lade geværet var å overskride en grense, for etter det ville ingenting være som før. Ikke bare kunne man nå drepe, men også bli drept, og hva gavnet det den fattige familien man hadde å forsørge om man gav de hvite det påskuddet de bare ventet på? Elever ved Karis-Billnäs gymnasium beskriver i sin prisbelønte oppgave Karis 1918 (2001) hvordan de røde i Karis vegret seg for å hente våpnene som omsider kom fra Helsingfors en dag. De ble liggende uavhentet på godsekspedisjonen inntil man måtte hente dem, for med våpnene ville den røde agitasjonen bli til virkelighet, til kjøtt, til blod.

De hvite skytterkorpsene kunne stille om lag 70.000 våpenføre menn til forsvar av de hvite områdene nord for frontlinjen, og med utgangspunkt i Vasa skulle så de hvite befri Finland fra både Russland og revolusjonen. Troppeforbundet av bønder og jegertropper begynte snart sitt felttog mot sørøst under ledelse av C. G. E. Mannerheim. Begge partene var i utgangspunktet dårlig utstyrt og utrent for krig, men dette bildet endret seg i slutten av februar, da de hvite fikk hjelp fra vel ett tusen mann i en jegertropp med militærutdanning og utrustning fra Tyskland.

Dette var finske menn som år i forveien hadde rømt til Tyskland for å forberede en militær oppstand mot tsar-Russland. Revolusjonen og den finske Innbyrdeskrigen forandret noe på premissene, og vel 400 jegere med bakgrunn i lavere sosiale lag ble holdt utenfor, da offiserene ikke kunne gå god for deres lojalitet i en innbyrdeskrig. For langt de fleste jegerne var målet imidlertid klart - et fritt og hvitt Finland. Flere av dem hadde fronterfaring fra kamper i tysk uniform mot russerne tidligere i Første verdenskrig, og de ble nå befal og ledere for opptreningen av de hvite skytterkorpsene, som snart skulle bli en offensiv militærorganisasjon under C. G. E. Mannerheim. Han hadde på sin side kjempet mot tyskerne som offiser i tsarens kavaleri, før det russiske sammenbruddet i 1917.

Det hvite felttoget gikk mot Tammerfors, og her beseiret de hvite vernepliktstyrkene de røde gardene i et slag som ble avgjørende for utfallet av krigen. Ved siden av svenskenes nederlag i slaget ved Poltava i Sør-Russland i 1709, og det for Finland så avgjørende feltslaget ved Tali-Ihantala sommeren 1944, er slaget om Tammerfors i 1918 av de største slagene som er utkjempet i noe nordisk lands historie. Det var minst 30.000 finlendere innblandet, og kampene om byen pågikk i 22 dager. Dette slaget var ett av de store blodbadene i Nordens historie, med over 2.000 drepte rødegardister og nærmere 700 falne hvite. I tillegg kommer sivilbefolkningens tap. De hvite tok ikke fanger, men drepte de røde etter hvert som de ble overvunnet, og det lå døde røde stivnet og stablet som favneved etter veiene og ved begravningsgropene.

Et øyenvitne skriver i sin dagbok: ”Synet var aldeles forferdelig. Rødegardister lå oppå hverandre i rader og på kryss og tvers, nakne og lemlestede blant dem, unge og gamle, og der var kvinner også, til sammen kanskje hundre meter bortover.” (Ylikangas 1995:449. Forf. overs.) Slik viste den finske Innbyrdeskrigen sitt sanne ansikt først etter at de hvite hadde beseiret og uskadeliggjort sine fiender, og kunne råde med dem som de selv ville. Heikki Ylikangas viser skånselløst hva medmennesker kan gjøre mot hverandre i krig, selv når den andre er såret og forsvarsløs, som i skildringen fra den 10. mars 1918. Denne ettermiddagen trengte et kompani hvite soldater inn i tettstedet Harmoinen i Padasjoki, og ødela stedets sykehus med stor brutalitet:

Soldatene fant etter kort tid sykepleierne som hadde gjemt seg. De mannlige pleierne førtes ut på gårdsplassen, der de straks ble henrettet. Pasientene ble heller ikke skånt. De ble skutt i sine senger, seng for seng, mann for mann. Kvinnene ble benådet etter en stunds villrede og en kort diskusjon. Senere ble det påstått at også to av dem ble henrettet. To andre ble visstnok skånet av den grunn at de snakket svensk. (Ylikangas 1995:67. Forf. overs.)

”Det finnes ikke noe råere og mer umenneskelig enn en krig mellom brødre. Ingen er så nedrig og forherdet mot sin fiende som en bror som bekjemper en bror”, skrev fennomanen Matti Kivekäs i Tammerfors etter at Innbyrdeskrigens realiteter ble synlige for en hver som ville se (Ylikangas 1995:45. Forf. overs.) En norsk overlege på en norsk ambulanse, bare benevnt som doktor Natvig av Heikki Ylikangas, fotograferte og dokumenterte henrettelser en masse og den nådeløse behandlingen de hvite gav de røde fangene. I en av doktor Natvigs bildeserier ses først de hvite soldatene stille opp og ta ladegrep på gården Uotila i Länkipohja. På det neste har salven falt - ujevnt - og av de elleve dødsdømte faller først fem, mens de andre enten venter uanfektet på dødens ankomst, eller ser som forundret på de fallende og falne sidekameratene. På det tredje og siste bildet i serien ligger alle livløse i snøen, mens en jeger betrakter sitt bytte. Doktor Natvig protesterte overfor den befalhavende, oberst K. F. Wilkman, men denne snudde det døve øret til legens krav om å vise menneskelighet overfor de som ikke lenger kunne forsvare seg.

Den 6. april kapitulerte de røde i den for revolusjonen så strategisk og ideologisk viktige byen Tammerfors. Deretter fortsatte de hvite utrenskningen av de røde og deres sympatisører gjennom summariske henrettelser ved provisoriske oppgjørsdomstoler. Grovt regnet mistet 35.000 mennesker livet under Innbyrdeskrigen, hvorav opp mot 10.000 døde i kamp, mens like mange ble henrettet. Av de henrettede var over 8.000 røde, og de 15.000 som døde av sult og sykdommer, var i hovedsak røde fanger som satt i fangeleirer etter krigens slutt. Dette var lenge en blind flekk i de hvite seierherrenes versjon av historien, men modige forfattere som Frans Eemil Sillanpää, Pentti Haanpää, Anna Bondestam, Lauri Viita og Väinö Linna skrev historiene til de historieløse. I Lauri Viitas Morän (1950) er Iisakki Nieminens nervesvake ungjente Elina tatt inn til forhør hos de hvite, men de får ikke noe vettig ut av den fortullede, unge kvinnen. Likevel vil ikke dommeren bare la henne gå, ikke uten noen form for straff først, og han sender henne lenger inn i den skremmende fangeleiren, for å vaske:

Døren ble åpnet. - Er den der vaskehjelpen her? Ta en bøtte vann fra kjøkkenet og en børste eller en klut og kom ut på gårdsplassen, der er det litt å vaske. Elina hentet og gikk. Hun visste ikke riktig hva hun forstod, men noe uhyggelig var det. Nå kom hun ut. Hvorhen? Noen pekte: dit! Elina gikk dit bort, kikket bort mot veggen, kikket og så. Da forstod hun - og mistet forstanden. (Forf. overs.)

I Klyftan fra 1946 skildrer Anna Bondestam konflikten gjennom perspektivet til en jentunge i en typisk fattigfamilie som de røde rekrutterte gardister fra. Foreldrene forsøker å skåne henne mot begivenhetene, men virkeligheten utenfor er skånselløs, som på skolen. Så vel læreren som barna fra den andre siden gir henne tydelig beskjed om at hun er fienden, men det er ikke lett for et barn å forstå. At hun tilhører de andre har hun for lengst skjønt, men ikke dette nye, farlige. Det at de røde og hvite også hadde barn, betydde i seg selv at Innbyrdeskrigen ikke kunne slutte på slagmarkene i 1918. Innbyrdeskrigen etterlot seg omkring 20.000 foreldreløse barn, men da er også medregnet de som ble tatt fra sine ennå levende foreldre, og ikke bare de som opplevde at foreldrene deres ble drept. Mødrene ble også omfattet av de hvites demonisering av den tapende parten, hva enten de hadde deltatt i krigshandlinger eller ikke.

Den 13. april kunne de tyske unnsetningstroppene og de frigitte hvite motstandsmennene starte arbeidet med å gjeninnføre borgerlig orden og styre av Helsingfors og andre gjenerobrede områder i sør. Den 16. mai 1918 var all motstand slått ned, og Mannerheim kunne fra hesteryggen betrakte et jublende fritt Helsingfors under sin skinnende hvite lue. Hvilken form skulle så forfatningen i det nye Finland ha? Landet hadde siden januar 1917 rukket å være et storfyrstedømme under den russiske tsaren, deretter et forhenværende storfyrstedømme under en russisk, revolusjonær interimsregjering, og så to selvstendige republikker vinteren 1918, nemlig folkekommissariatets styrt fra Helsingfors og den borgerlige som var underlagt Vasasenatet. Nå skulle landet bli monarki, for det seirende Vasasenatet hadde gransket historien tilbake til svensketiden, til Gustav 3. og hans statskupp og enevelde etter 1772. Senatorene kom frem til at monarkiet som regjeringsform fremdeles var i kraft i Finland, og lette etter løsninger som kunne bringe frem en konge. Tyskland kunne stille med en prins av Hessen, men begivenhetene omkring avslutningen av Første verdenskrig og Tysklands totale nederlag og betingelsesløse kapitulasjon satte en stopper for det tenkte finske monarkiet. Løsningen var at Finland ble verdens fjerde republikk, etter Amerikas Forente Stater, Frankrike og Sveits.

Vinterkrigen, Fortsettelseskrigen og Lapplandskrigen krevde store offer
I årene etter Innbyrdeskrigen vokste det frem nasjonalt hovmodige miljøer som kretsen omkring tidsskriftet Aito-Suomalainen (’Ekt-Finnen’) og AKS(Akateeminen Karjala-Seura, ’Akademiska Karelen-Sällskapet’). Dertil kom høyrøstede, voldelige og reaksjonære bønder fra Lappo i Österbotten og deres nasjonalistiske etterfølgere i IKL (Isänmaallinen Kansanliike, ’Fosterländska folkrörelsen’). Her så man ikke nyanser, som forskjell på kommunister og sosialdemokrater, men hadde et bastant og ubevegelig syn på hva som truet fedrelandet. Her ville man ikke forsoning etter Innbyrdeskrigen, bare hevde sin intoleranse for alt som ikke var i tråd med deres syn. ”Världen enligt Lappo” var på ingen måte noen fremtidsvisjon, noe president Pehr Evind Svinhufvud til slutt måtte ta konsekvensene av.

Lappoaktivister kidnappet politiske motstandere, skysset dem til sovjetgrensen og etterlot dem der, døde eller levende. Denne politiske terroren nådde sin topp da lappofolk i 1930 til og med kidnappet og skysset tidligere president Kaarlo Juho Ståhlberg. I 1932 hadde sittende president Svinhufvud fått nok av den hvite terroren, selv om han tidligere hadde gitt Lappo slakke tøyler. President Svinhufvud anvendte militære styrker mot flere hundre væpnede lappoaktivister som hadde samlet seg i Mäntsälä i 1932 for å avsette Riksdagen ved et statskupp, og deretter innføre høyrediktatur. Disse lappomennene ble så dømt etter en lov som opprinnelig var skreddersydd for kommunister, og slik sett fikk lappoekstremistenes politisk brune aksjonisme en dobbelt forsmedelig ende.

Disse tendensene til politisk ekstremisme var ikke særfinske, men et fenomen som var utbredt over hele Europa i mellomkrigstiden, Norge inkludert. Europa var polarisert i sosiale klasser og klemt mellom ekstreme ideologier samtidig som det samlede Tysklands plass i Europa ikke var blitt endelig definert med Første verdenskrig. I tillegg hadde den russiske revolusjonen tatt nye vendinger med Stalin, og Sovjetunionen ble mer og mer konsolidert som en etterfølger av tsarenes imperier. Dette virket truende på nabolandene til det nye imperiet, Finland ikke minst. Utover 1930-tallet ble situasjonen mellom de to landene stadig mer tilspisset, og retorikken varslet krig mer enn fredelige løsninger.

Den offisielle fremstillingen av hendelsene frem mot Vinterkrigen i 1939, og de senere krigshendelsene som følger av disse, er en teori kalt ”drivvedteorien”, basert på metaforen hvor havets sterke strømmer fører drivveden i retninger den selv er uten herredømme over. Mot slutten av 1930-tallet uttrykte Josef Stalin mistenksomhet og misnøye med Finland som et ledd i posisjoneringen av Sovjetunionen under den stadig mer tilspissede situasjonen i Europa. Fra Tyskland kom intet annet enn onde varsler, og Stalin ante vel at det gjaldt å vinne tid og territorier. Leningrad lå ubeskyttet ut mot Finskebukta, og Finland strakte seg så å si inntil bygrensen. Resultatløse forhandlinger ledet til at riksmarskalk C. G. E. Mannerheim beordret full mobilisering i 1939. Nærmere 130.000 mann skulle forsvare Viborg og det karelske neset bak den sterkeste skansen, Mannerheimlinjen. Ytterligere 56.000 skulle holde grensen fra Ladoga og nordover, og dertil kom to divisjoner i reserven.

Mot seg på det karelske neset hadde Mannerheim og hans styrker omkring 450.000 soldater i Den Røde Armé, ytterligere hundretusener utenfor Petsamo, et overlegent flyvåpen og en marine som var langt tyngre bestykket enn den beskjedne finske, hvor kystpanserskipet Väinämöinen hadde størst slagkraft. Dessuten hadde Stalin fritt leide gjennom ikkeangrepspakten med Hitler, og Finland måtte møte Stalins styrker aldeles alene. Med påskudd i at finsk artilleri skulle ha avfyrt sju kanonskudd mot russerne ved Mainila på det karelske neset den 26. november, gikk Stalin til angrep den 30. november 1939 langs hele den felles grensen. Omstendighetene omkring disse skuddene var høyst uklare, men uansett hvorvidt finlenderne hadde skutt eller om det var en provokasjon i utenriksminister Molotovs regi, så gikk Den Røde Armé til angrep. Vinterkrigen var en realitet.

Den bemerkelsesverdige finske forsvarsevnen, den tallmessige underlegenheten i styrker til tross, var ikke bare et resultat av et godt organisert militærapparat, forsyningslinjer og god tilgang på våpen og materiell. Finlenderne utkjempet Vinterkrigen til dels som stillingskrig langs frontlinjen på det karelske neset, men i særlig grad som en svært bevegelig armé, som de fryktede skiskytterenhetene, og en taktikk basert på fleksibilitet og uforutsigbarhet.

Kjernen i krigsinnsatsen var likevel den enkeltes mot til å møte døden for å sikre fedrelandets frihet. Det var denne idealistiske arven fra J. V. Snellman og J. L. Runeberg som utgjorde grunnlaget for den mytiske posisjonen Vinterkrigen fremdeles har i finsk bevissthet. Heltene hadde navn som i hovedsak er kjent av familie, slekt og kjente i hjemegnen, men den finske kampviljen ble kjent verden over. Den innbitte viljen til ikke å gi seg, til å dø om så det gjelder, gjorde at lille Finland kunne holde Den Røde Armé og hele verdenskommunismen stangen utover nyåret 1940 - enn så lenge. I nord tok riktignok de sovjetiske styrkene Petsamo, men ble stanset ved Kemijärvi i et forsøk på å bryte inn i det midtre Finland.

Da Sovjetunionen satte inn hovedtyngden av styrkene i et massivt angrep i februar 1940, måtte de finske styrkene oppgi Mannerheimlinjen, og ble presset mot sine bakre forsvarslinjer på det karelske neset. Dermed mistet Finland den symbolsk og strategisk viktige byen Viborg, og tiden var inne for å forhandle om fredsavtaler. Forespørsler om hjelp utenfra, som til Sverige og de allierte, skulle være til ingen nytte, for det var ingen som ville eller kunne komme Finland til unnsetning mot Sovjetunionen. Storbritannia og Frankrike var på vikende front som følge av Tysklands bomberegn og Blitzkrieg, og det nøytrale Sverige verken våget eller ville forsøke å komme Finland til noen form for unnsetning. Det ble ikke noe av en planlagt engelsk-fransk intervensjonstropp, og Finland fikk klare seg med bidrag fra frivillige svensker, krigsmateriell fra Sverige og norske ryggsekker og ulltepper før kapitulasjonen og de harde fredsbetingelsene i Moskva i 1940.

Moskvaavtalen innebar blant annet at byen Viborg og hele Karelske näset var tapt, og at Hangö og Hangöudden lengst i sør skulle avstås til Sovjetunionen som imperiets marinebase for tretti år. Alternativet til fredsavtalen var at sovjeterne gikk helt til Helsingfors, for så å innsette den ”folkefront”-regjeringen som Stalin hadde opprettet i byen Terijoki på det karelske neset under ledelse av Otto Ville Kuusinen. Han var en av de mange røde lederne som hadde unnsluppet de hvites utrenskninger etter nederlaget i 1918 ved å rømme til Sovjetunionen, og en av de heldige som hadde unnsluppet Stalins utrenskninger på 1930-tallet. Kuusinens karriere i Stalins gemakker er i det hele tatt påtakelig, fra ”regjeringssjef” i Terijoki til presidentembetet i Den karelsk-finske sovjetrepublikken, som i dag er republikken Karelia i Russland. Herfra avanserte han til sekretær i Sentralkomiteen i Moskva, og så til medlem av dens presidium i Kreml.

Stalin hadde nådd sine mål i Finland, og Sovjetunionen var posisjonert i Finskebukta i forhold til et ventet tysk angrep på Leningrad og det sovjetiske imperiet fra Østersjøen. For Finland var dette selvsagt en utålelig situasjon. Landets politiske og militære ledelse ville vente til første sjanse bød seg, og den kom 22. juni 1941, da tyske panserdivisjoner rullet østover og inn på det russiske slettelandet. Operasjon Barbarossa var i gang, og Mannerheim var allerede i ferd med å føre styrker frem mot Hangöudden og minelegge områdene rundt Hangö. Bombefly fra det tyske Luftwaffe angrep denne sovjetiske marinebasen, og slik gjorde det nøytrale Finland i praksis felles sak med Tyskland for vinne sin rett. Dette var en nasjonal nødutgang mer enn et politisk veivalg for Finland, for ved å følge Hitler kunne uretten som landet hadde lidd gjennom Vinterkrigen, endelig oppheves. I juni 1942 kunne Mannerheim for øvrig feire sin 75-årsdag med tysk representasjon av ingen ringere enn Adolf Hitler selv.

Stalin fikk med ett en bred angrepsfront mot seg, og de finske styrkene klarte å gjenerobre Hangö og de områdene i øst som var gått tapt under Vinterkrigen. Den finske armeen hadde stor fremgang, og nedkjempet Den Røde Armé hele veien østover mot de gamle grensene på det karelske neset for også å befri byen Viborg fra den sovjetiske okkupasjonen. Fra de gjenvunnede posisjonene beveget imidlertid finlenderne seg enda lenger øst, innover neset mellom Ladoga og Onega. Armeen gikk så langt øst at den erobret byen Petroskoj på Onegas vestbredd, og mot sørøst til elven Svir.

Mannerheim angrep likevel ikke den viktige Murmanskbanen i nordøst på vegne av tyskerne, som om han støtte på et tabu der. Selv om de tyske og finske seirene var formidable og de sovjetiske tapene likeså, kunne Finland ikke ta for gitt at Stalins styrker ikke ville komme tilbake, styrket og med evne til å gjennomføre strenge represalier. Den Røde Armé fikk bare trekke seg tilbake til et visst punkt, og derfra kunne de sovjetiske soldatene bare velge mellom dødelige alternativer. Det ble iskald vinter, og både Stalin og Hitler demonstrerte sine felles personlige egenskaper i den totale forakten for livet.

Med tyskernes nederlag ved Stalingrad var Fortsettelseskrigen tapt allerede 19. november 1942 for Finlands del, men fredens muligheter var ennå ikke definert. Tyskerne ble snart utradert av Den Røde Armé også ved Leningrad, og Stalins soldater veltet inn på det karelske neset den 9. juni 1944 i ikke mindre enn 24 divisjoner, støttet av nærmere 650 tanks og et betydelig artilleri. De finske styrkene kunne ikke forsterkes ytterligere annet enn med de finske kvinnene i lotteorganisasjonen Lotta Svärd, og i hele verden var det ikke ett land som ville komme Finland til unnsetning etter det tysk-finske angrepet på de alliertes etter hvert viktigste menneskeeter, Josef Stalin. Spørsmålet var ikke om, ikke en gang om hvor lenge, de finske styrkene kunne stå imot, men hvilke offer Stalin ville kreve av Finland etter det finske nederlaget.

Det største og viktigste offeret for freden ble gitt av de 50.000 finlenderne som deltok i de sammenhengende kampene ved Tali og Ihantala den siste uken av juni og første uken av juli 1944. Dette avvergingsslaget stanset den sovjetiske fremrykkingen med tre ganger så mange soldater på Karelske näset, og Tali-Ihantalaslaget er det største feltslaget som noen gang er utkjempet av et nordisk land. Over 22.000 sovjetiske soldater ble drept, mens nærmere 9.000 finske soldater gav sine liv, og hindret etter all sannsynlighet at Sovjetunionen okkuperte hele det sørlige Finland sommeren 1944. Etter Tali-Ihantalaslaget fikk Den Røde Armé ordre om å konsentrere seg om å bekjempe tyskerne i Baltikum heller enn å gå seg fast i finlendere på det karelske neset, og den gamle riksmarskalken Mannerheim hadde fått gjennomslag for sin fredsslutningsstrategi hjemme i Finland.

Spillet om freden var et nervepirrende sjakkspill sommeren 1944. President Risto Ryti hadde gjennom Ryti-Ribbentropavtalen om finsk-tysk våpenbrorskap på Østfronten skaffet Finland slagkraft til å stå imot russerne ved Tali og Ihantala. Når så den militære forsvarsposisjonen var sikret i den forstand at sammenbruddet i forsvaret mot den fremrykkende sovjetarmeen var avverget, ble Risto Ryti fjernet og erstattet av C. G. E. Mannerheim som president. Mannerheim, som også i 1918 var imot Vasasenatets tysklandsallianse, avviste deretter Ryti-Ribbentropavtalen som ugyldig. Den ble definert som en personlig avtale mellom Ryti og Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop, og for derfor å være uten formell innflytelse på Finlands handlingsrom. Ryti-Ribbentropavtalen var heller ikke nyttig for Finland lenger, men det var derimot en avtale om våpenstillstand med Sovjetunionen. Tyskerne ble rasende over finlendernes forræderi, men Tali-Ihantalaslaget og Mannerheims fredsinitiativ holdt sovjeterne utenfor de nye grensene etter Vinterkrigen.

Under tung og tett bombing av Helsingfors ble Finland nok en gang tvunget til å underskrive et molotovdiktat til fredsavtale som stadfestet den nye grensen fra 1940 som gjeldende. Den 19. september 1944 undertegnet Finland avtalen, og forpliktet seg derved også til å gå inn i sin tredje krig på fem år, Lapplandskrigen. I nord fantes 200.000 tyske frontsoldater som trakk seg tilbake gjennom Finnmark og Nord-Troms og over finsk Lappland med den brente jords taktikk etter sammenbruddet på den nordøstlige fronten ved Murmansk. I oktober 1944 fikk disse tyske frontsoldatene fra general Lothar Rendulics 20. Bergsarmee kjempe sin siste, desperate kamp i områdene omkring Kemi og Torneå mot de finske frontsoldatene som var forpliktet av Stalin til å rense Finland for tyske tropper. I henhold til Mannerheims fredsinitiativ var det primære målet med Lapplandskrigen likevel ikke å bekjempe tyskere, men å holde Den Røde Armé utenfor Finlands grenser. Lapplandskrigen var også en forsmak på den nye tiden, på Finlands vennskaps-, samarbeids- og bistandsvilje i et underlegent forhold til Sovjetunionen.

I Finlands fredsavtale med Sovjetunionen fra 1944 inngikk det at sovjeterne fikk etablere en stor marinebase på Porkkala like vest for Helsingfors, og finlenderne måtte leve med denne forsmedelsen helt frem til 1956. Ved den endelige fredsslutningen i Paris i 1947 ble Finland sammen med Tyskland definert som krigens skyldige og tapere. Finland skulle betale en stor krigserstatning til Sovjetunionen, men tok ikke imot hjelp fra seiersmaktene til gjenoppbyggingen, slik Tyskland gjorde. Heri ligger en viktig årsak til den materielle knappheten og den langsomme utviklingen av Finland til en nordisk velferdsstat i etterkrigstiden, og helt frem til 1970-tallet var Finlands bruttonasjonalprodukt bare mellom 60 og 70 % av Sveriges. Krigens falne i Finland var mange, nærmere 90.000 mann, og i tillegg var det om lag 57.000 krigsinvalider, samt sivile tap etter den sovjetiske bombingen av blant annet Helsingfors. Fra Viborg og det karelske neset kom det 425.000 flyktninger, noe som utgjorde nærmere 12 % av befolkningen. Disse skulle også finne tak over hodet og et utkomme innenfor Finlands nye og langt trangere grenser etter 1944. Av den befolkningen som skulle gjenoppbygge landet, var hver 16. mann krigsinvalid, hver 17. kvinne krigsenke, hvert 25. barn faderløst mens hver 9. innbygger var evakuert.

Finland skulle være nøytralt, og det var de samme gamle mennene som med de samme gamle maktstrukturene skulle gjenreise Finland, men nå på Stalins betingelser. Det at den 77-årige Mannerheim ble gjort til president sensommeren 1944, kan bare tolkes som et desperat ønske om å løse landet fra krigen og forhindre at Finland forsvant i Stalins gjemmer under freden. Mannerheim fikk ta hånd om den vanskeligste delen, og han fant nok en gang en vei videre i Finlands labyrintgang mot frihet og selvstendighet, ikke minst takket være de mange soldatenes forsakelse av liv og helbred på slagmarker som Tali og Ihantala. I 1946 ble Mannerheim erstattet av en annen gammel mann, Juho Kusti Paasikivi, 76 år og også han med fortid som en av de hvite lederne i Vasa i 1918. Ett vesentlig grunnvilkår var likevel endret, og det var at Sovjetunionen hadde innskrenket livsrommet og handlefriheten til Finland dramatisk i forhold til hva situasjonen var i årene mellom 1918 og 1939. Stalins ord kunne bli lov også i Finland, stikk i strid med de tidligere så sterke nasjonale forestillingene om fedrelandet som en ukrenkelig helligdom, men resultatet kunne blitt så langt verre, som i Baltikum, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og de andre såkalte randstatene til det gjenoppståtte russiske imperiet.

Ut fra den nasjonale mytologien som er skapt av voldshistorien i Finland på 1900-tallet, kan det synes som om Vinterkrigen er gjort viktigere for finlenderne å huske enn Innbyrdeskrigen. Nasjonen som fellesskap bindes sammen av forhold i historien som enten skal huskes kollektivt eller glemmes kollektivt for å holde forestillingen om fellesskap levende, og for å unngå opprivende oppgjør. Den franske sosiologen Pierre Nora understreker at noen derfor også må ha en bevissthet om hva som skal glemmes for å holde dette unna den rådende bevisstheten. Ettersom historien om Finlands folk også er en dokumentasjon av splittelse og uforsonlighet, er det en krevende oppgave å frembringe en kollektiv hukommelse som ivaretar den vanskelige sannheten om at noen måtte lide for andres skyld, og at andre ble nektet en historie. Derfor er det viktig for historikeren å studere fortiden også ut fra det perspektivet at fortiden en gang var tilværelser og valgsituasjoner i de historiske aktørenes nåtid. I så måte spørs det om ikke Innbyrdeskrigens ofre likevel er like viktige å huske som Vinterkrigens helter, om vår kunnskap om historien skal være oss til gavn.

De røde opprørernes motiver for sine aksjoner ble i ettertid stemplet som kriminelle og et forræderi mot fedrelandet. Dette endret seg med tiden, ikke minst takket være Väinö Linna og hans Pentinkulmatrilogi om husmannen Jussi Koskela og hans families skjebne. Debatten om Linnas verk på 1960-tallet endte med en revurdering av de røde, og etter denne bokkrigen tillot omsider det borgerlige Finland tanker om at de rødes kamp i 1918 kunne ha vært rettferdig motivert. I stedet for å stemple de døde røde som kriminelle, fikk de nå hedersbenevnelsen ”døde for sin overbevisnings skyld”. Det ble akseptabelt med minnesmerker over de røde, og deres gravplasser ble satt i anstendig stand. Som særlig betydningsfullt for dette forsoningsarbeidet og rehabiliteringen av sannheten fremhever Heikki Ylikangas arbeidet til historikeren Jaakko Paavolainen, som ryddet vei ved å se på 1918 med åpnere og friskere øyne enn sine forgjengere.

Paavolainen reviderte den stereotype fremstillingen av Innbyrdeskrigen som de hvite seierherrene hadde kanonisert som deres frihetskrig, og han ville gi en objektiv fremstilling av 1918-hendelsene. Derfor beskrev han den gjensidige terroren med statistisk belegg heller enn ideologisk overbevisning, for derved å begrunne sine påstander og avlive myter. Blant krigens aktører finnes mennesker som under gitte vilkår er i stand til å begå uhyrlige overgrep og ufattelige grusomheter mot sine medmennesker, og historikeren har en plikt både til å peke ham ut og å bevare minnet om ofrene for hans ondskap. Her nærmer man seg en avgrunn av inkommunikasjon, men bare de som har skuet ned i den, vil være i stand til å bygge en bro av kommunikasjon, sier Paul Ricoeur.

5. Krigen og den finlandssvenske modernismen
Frem til Første verdenskrig levde forestillingen om at krigen var et heroisk møte mellom soldater som prøvet sin manndom i slaget. Å gå i krigen hadde ved seg en berusende opplevelse av manndomsutfoldelse, men etter Napoleonskrigene ble de europeiske krigsherrenes mentalitet endret. Napoleon Bonaparte feide over Europa på noen år med store, men relativt utrente tropper som var drevet av en patriotisk glød. Hans generaler oppsøkte motstandere i direkte slag for ikke bare å beseire dem, men også å forvolde mest mulig død og ødeleggelse i den hensikt å tilintetgjøre motstanderen med hvilke midler som helst.

Dette var et langt sprang i retning av ren utryddelse av fienden for ideer om republikkens og nasjonens enhet, og ikke minst for borgerskapets rase- og renhetsbesettelse først på 1900-tallet. De europeiske krigene fikk derfor en ny og mer morderisk dimensjon som utfoldet seg i nærmest ufattelig gru med de senere bidragene fra nasjonalismen og den nye, kapitalistiske våpenindustriens teknologiske nyvinninger. Industrialiseringen av Europa resulterte i en industrialisering også av krigen, der mennene sjelden fikk møte motstanderen i kamp, men ble utslettet i skyttergravene av fiender utenfor rekkevidde gjennom deres artilleri, gass og bomber sluppet av fly utenfor skuddhold.

1910-tallets kunst og litteratur bidro også til forestillingen om krigens nødvendighet ved at deler av den modernistiske avantgarden fremstilte krigen og mordet som betingelser for fornyelsen av Europa gjennom store menneskers nødvendige utøvelse av sin kraft. I så måte kan kanskje den finlandssvenske forfatteren Erik Grotenfelts virke være et uttrykk for krigens og mordets plass i den europeiske moderniteten på 1910-tallet. Han var en av den finlandssvenske modernismens og Edith Södergrans litterære støtter. Samtidig var Grotenfelt engasjert i Finlands frihetssak og knyttet til den hemmelige, militære Jegerbevegelsen som trente i Tyskland til kampen for et selvstendig Finland, og han var nesten besatt av forestillingen om menneskets kraft og viljestyrke.

Grotenfelt tilhørte en tid den såkalte dagdriverkretsen i Helsingfors, hvor de litterære gjennomgangsmotivene viste unge, urbane menn med syke sinn og drømmer om det friske, levende og sterke, og som i sine kriser søkte tilflukt hos kvinnen. Så skjedde det en vending med Grotenfelts roman Bengt Walters’ lycka fra 1916 i retning av ren hjemstavnspatriotisme, og det under erkjennelsen av at den svenske landsbygda sør og vest i Finland befant seg i en utsatt posisjon for en finsk invasjon nord- og østfra. Forsommeren 1918 var Erik Grotenfelt å finne som fryktet og foraktfylt dommer ved de hvite seierherrenes oppgjørsdomstol i Västankvarn.

Den unge finske republikken måtte håndtere et renhetsproblem etter Innbyrdeskrigen, og de hvite innførte et renhetssystem basert på en demoniserende identifikasjon av de røde. Sammen med antatte sympatisører og medløpere ble de røde definert som urent, fremmed materiale som hadde tatt tilhold i og forurenset det rene og hvite nasjonale fellesskapet. I et brev hjem forteller Grotenfelt at det hvite mannskapet han rår over, er lærevillig og har rett sinnelag. De kappes om å få utføre henrettelsene, så Grotenfelt rent ut må fordele de røde fangene rettferdig mellom dem. Mens de røde hadde henrettet omkring 1.500 under sin mislykkede revolusjon, ble over 8.000 røde fanger henrettet ved de hvites oppgjørsdomstoler. Den paradoksale fedrelandsmodernisten Grotenfelt myrder desillusjonert også seg selv året etter. Her følger utdrag fra brevet som han skrev til sin hustru datert 2. mai 1918, og som gir innsikt i hans perspektiv å felle dommer fra:

Min dag har så langt gått med forhør av fanger, som daglig sendes inn fra de lokale skytterkorpsene eller blir tatt under våre egne ekspedisjoner. I sin alminnelighet er fangene forbannet feige under forhørene. Og bedyrer naturligvis aller først at de er hvite som snø. Siden begynner det å sive frem så smått ett og annet ved at jeg leder forhørene i en meget gemyttlig tone med latter og ordspill. Og en, to tre, så viser det seg at de har vært ved fronten eller deltatt i plyndringer [...] I dag lot jeg 7 stykker henrette, hvorav 6 hadde deltatt i plyndringene og mordene i Vichtis og Nummela, og den 7. hadde vært delaktig i mord i Kyrkslätt [...] Det er interessant å se hvor ulikt de reagerer på henrettelsesstedet. Bare de 2 ovennevnte var fullstendig kaldblodige, den ene av dem hånskrattet til og med, enda jeg først lot 3 av hans kamerater skyte foran øynene på ham. 3 ba meg på kne om nåde enda foran geværmunningene. 2 av vichtisplyndrerne var så feige at de ba til Gud. Og det vil si ganske mye for sånne karer. Etter at geværsalven er løsnet, skyter sjefen for den gruppen som utfører henrettelsen dem for sikkerhets skyld med revolver gjennom hodet. Ved de første henrettelsene, siden mannskapet var uvant ennå, gjorde jeg det selv [...] Etter henrettelsene har de gjenlevende fangene blitt helvetes redde for meg. En begynte å gråte og be om forlatelse da jeg kom inn og tittet litt på ham. Jeg lyktes å lirke utav ham at han blant annet hadde deltatt i kampene ved Kyrökoski sør om Ikalis. Da idioten merket hva han hadde tilstått, forsøkte han å vekke min medlidenhet [...] Jeg tenker jeg sender ham til de evige jaktmarker etter ytterligere et par forhør. (Till 2001:88. Forf. overs.)

Mary Douglas beskriver i Purity and Danger (1966) hvordan sosial orden kan etableres av renhetsforestillinger. Etter identifikasjonen av det urene materialet er det tre måter å håndtere forurensningen på, gjennom unngåelse, renselse eller opphevelse av motsetningen mellom rent og urent. Dette siste er den mest avanserte formen for håndtering av forurensning, og har som grunntrekk at det er menneskelig svakhet som ligger til grunn for hele ren-uren-problematikken, og altså ikke utelukkende for urenheten. I kulturer som evner å håndtere det urene på en slik måte, aksepterer man også det urene fordi det anses å være en del av noe større, av en kraft som er menneskets liv og moral overlegen; Kristus kunne omgås tollere og syndere, Gandhi de kasteløse.

De hvite seierherrene valgte derimot renselsens vei. Renselsen er en strategi som gjerne velges når det urene allerede har krenket helligdommen, og jo sterkere et samfunns opplevelse av urenhet er, desto større vil trangen til renselse være. Det kan igjen lede til valg av sterkeste lut, som menneskeblod er, og til blodtørstige massakrer til renhetens pris som er til forveksling lik menneskeofring. Dette offeret til det hellige har Edith Södergran fanget inn i diktet ”Världen badar i blod” fra Septemberlyran (1918):

Världen badar i blod för att Gud måtte leva.
Att hans härlighet fortbestår, skall all annan förgås.
Vad veta vi människor hur den evige smäktar
och vad gudarna dricka för att nära sin kraft.
Gud vill skapa ånyo. Han vill omforma världen till ett klarare tecken.
Därför gjordar han sig med ett bälte av blixtar,
därför bär han en krona av flammande taggar,
därför höljer han jorden i blindhet och natt.
Därför skådar han grymt. Hans skaparehänder krama jorden med kraft.
Vad han skapar vet ingen. Men det går som en bävan
över halvvakna sinnen. Det är som en svindel inför avgrunders blick.
Innan jublande körer brista ut i en lovsång
är det tyst som i skogen förrän solen går upp.

I Edith Södergrans og andre samtidige modernisters diktning på 1910-tallet var krigen fortsatt en arena for menneskeguders utøvelse av sin kraft og vilje, og slike guder må stadig styrkes gjennom offer, som i hennes skildring av menneskeoffer i ”Världen badar i blod”. Dette kan likevel ikke oppfattes som konkrete, politiske kommentarer eller direkte tilslutninger til en bestemt sosial eller politisk idé, selv om Södergrans dikt kom ut i den omstyrtende atmosfæren av Første verdenskrig, Februar- og Oktoberrevolusjonen og Innbyrdeskrigen. Det diktende jeget står utenfor, og da helst over, den virkeligheten som utspiller seg som fysisk eksistens. Det diktende jeget er ett med ånden og ideen, som en idé blant ideer i ideenes verden.
I ”Visan från molnet”, også det fra Septemberlyran¸ forlater dikterjeget jorden for aldri å ville vende tilbake: ”Tog en örn mig upp på sina vingar - / fjärran från världen / har jag fred. / Uppå molnen sitter jag och sjungar - / ned på jorden droppar det kvicksilverhånskratt - ”. Herfra kan dikteren skue utover landskap og inn i skjulte sfærer, og med ett er slektskapet med Jenaromantikken påfallende.

Den finlandssvenske modernismen på 1910-tallet hadde også panteistiske drag gjennom sin hyllest til naturen som et hjem og tilfluktssted, heller enn at den gav uttrykk for uegentlighet i det moderne menneskets forhold til naturen. Den stod slik sett i en brytning med 1800-tallets romantikk, og delvis i motsetning til de kontinentale modernistene, som trakk mot storbysivilisasjonens lys. Kontrasten til Edith Södergran og hennes poesi er talende i så måte. ”Enkel är bergens sommar: / ängen blommar, / den gamla gården ler / och bäckens dunkla brus talar om funden lycka”, heter det i ”Sommar i bergen”, som er å finne i Landet som icke är (1925, etterlatte dikt i samling).

Edith Södergran var kosmopolitt og kunstner, moderne og fylt av fremmedfølelse overfor verden, en fremmed for fedrelandet som ikke behersket det finske folkespråket. Hun skrev de fleste av ungdomsdiktene fra årene 1907 til 1909, som er samlet i det såkalte Vaxduksheftet, på tysk. Det var få andre enn Elmer Diktonius og Hagar Olsson som forstod hennes diktning, og selv hadde Södergran landskapet i Raivola og omkring Viborg på det karelske neset som sitt sted, når hun ikke var i urbane, flerspråklige miljøer i St. Petersburg eller på reiser og kursteder i Europa. Innsykningen i tuberkulosen, rapportene fra Vestfronten, bolsjevikenes revolusjon og den blodige brødrekrigen i Finland i 1918 pekte også i en helt annen retning, mot en stor angst omgitt av en enda større tomhet.

Det eneste som synes å kunne slippe unna dette svarte rommet, er diktenes lengsel og håp om kjærlighet mellom mennesker og en verden fylt av glede. Dette gir Södergrans diktning også en dimensjon av utbrytningsforsøk, av en nærmest religiøs livs- og kjærlighetslengsel hvor dikteren viser veier til verdener større enn denne ene, emosjonelt forknytte og fatale. Hennes diktning er preget av en estetikk som søker det gode i det skjønne og humane, selv om dette får preg av himmelflukt mot mer lys når krigens mørke gru fortetter jordens og Europas atmosfære, og stenger menneskene inne i det svarte, menneskeskapte. Södergran var en følsom kunstnerantenne som fanget inn signalene fra verdens ånd og begivenheter, og hun og Sveriges Pär Lagerkvist var pionerer for Nordens litterære modernisme.

Den moderne, europeiske kunsten skulle være sin egen tids bevisste ledsager, og representere avantgardens oppbrudd med det forgangne. I så henseende skulle Russland være et egnet sted også for en estetisk revolt etter Oktoberrevolusjonen i 1917, og europeiske avantgardister ville marsjere ”med revolusjonens banner i det menneskelige fremskrittets første rekker”, som maleren Ljubow Popowa så entusiastisk uttrykte det. Nå ville riktignok Josef Stalin ha et ord med i laget etter hvert, og da ble det brått slutt på så vel den sovjetiske avantgarden som den europeiske avantgardens sovjetrevolusjonære entusiasme. Den delen av den modernistiske avantgarden som kalte seg futurister, vendte seg heller til Italia og fascistene der, inspirert av dikteren Filippo Tommaso Marinetti. De mest groteske resultatene av Marinettis fascistiske kulturradikalisme fikk Edith Södergran ikke oppleve, selv om hun nok kjente til Marinettis hyllest til det levende, og den aggressive bevegelsen og kraften i hans futuristiske manifest fra 1909.

Mange forbinder moderne kunst og modernisme med formmessig kaos og sær estetikk som først og fremst gjenspeiler at kunsten er form, og ikke historie og etikk, men i sitt idégrunnlag var modernismen sterkt samfunnsengasjert og politisk orientert. I artikler og essayet ”Ny generation” (1925) tok Hagar Olsson til orde for at kunsten måtte være universell og uten dogmatiske lenker, og at den nye generasjonen kunstnere i Finland var gitt i oppgave å se utover fedrelandets grenser. Ifølge Olsson kunne kunsten ikke lenger være ”en blomma i knapphålet”, men måtte reflektere den samtiden den hørte hjemme i. Modernistenes erkjennelse av at det 20. århundrets verden var ny og en annen enn den gamle verdenen, skapte behov for et nytt språk å uttrykke den nye livsfølelsen i. Om verden oppleves som ond, stygg og menneskefiendtlig, så må dette også reflekteres i kunstens språk.

Ingen ville vel si at Pablo Picassos bilde Guernica fra 1937 utstråler skjønnhet, men det gjorde heller ikke de eksploderende bombene som de tyske flyene hadde sluppet over Guernica mandag 26. april 1937. Picassos bilde fanget inn samtiden og dens menneskefiendtlige maktpolitikk i selskap med andre store kunstverk som Arnold Schönbergs symfoniske uttrykk for jødejakten og redslene i ghettoen i Warszawa i A Survivor from Warsaw op. 46 (1947), og Thomas Manns demonstrasjon i Dr. Faustus fra 1947 av den rådende mentaliteten og menneskelige avmakten som gjorde terroren og redslene mulig. Hver på sitt vis var både den industrielle krigen og den moderne kunsten uttrykk for det modernes inngripen i europeernes liv, og de apokalyptiske omveltningene i Europa som fulgte av dette.

6. Finlands nasjonallitteratur er to parallelle foreteelser
Den europeiske dannelsestradisjonen hviler på tanken om kontinuitet i formidlingen av historie og kultur. Denne kontinuiteten bygger igjen på lese- og skrivekunsten, som er den absolutte basis i dannelsen, og på formidlingen av det beste og de mest betydningsfulle av innsikter og erkjennelser i form av en kanon. En kanon er både en kunnskapsbase og et kulturelt hukommelsessenter som ikke kan være tilfeldig sammensatt, men må ha preg av å være et utvalg som er gjort på vegne av et kulturelt fellesskap. Nasjonallitteraturen er en nasjons kanon, og den reflekterer noe verdifullt som er felles for innbyggerne i det fellesskapet som utgjør nasjonen og nasjonalstaten.

På 1850-tallet la hegelianeren og nasjonalfilosofen Johan Vilhelm Snellman tunge premisser for et kulturelt motsetningsforhold mellom det svenskspråklige og det finskspråklige Finland. Den svenskspråklige Snellman hadde definert svensk språk og litteratur som fremmed i Finland, og la frem et patriotisk program for en finskspråklig nasjonallitteratur som skulle dokumentere Finlands historie, land og folk. For Snellman stod Finlands valg mellom å eie en nasjonallitteratur eller å forsvinne fra det nasjonenes manntall som tsar Aleksander den 1. generøst hadde skrevet Finland inn i etter erobringen i 1809. Det måtte derfor skje et språkskifte fra svensk til finsk i Finland for at majoriteten kunne inkluderes og delta i skapelsen av Finlands nasjonalkultur.

Snellmans betoning av nasjonallitteraturens betydning er i samsvar med den nordamerikanske sosialantropologen Benedict Andersons tese om romanens nasjonsbyggende funksjon. De nasjonale identitetsaspektene som springer ut av landskapet og historien, synes å være særlig egnet å gripe med romansjangeren, skriver Benedict Anderson i Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning (1983). Anderson regner nasjonalismen som mer beslektet med familietilhørighet og religion enn med filosofi og tenkning, og definerer nasjonen som et forestilt fellesskap som både er tydelig avgrenset og samtidig suverent. Forestillingen ligger i det at medlemmene av fellesskapet bare kjenner noen av dem som er ens medborgere, aldri vil møte de fleste, men likevel kan forestille seg dem og seg selv som et sammenvevet fellesskap med felles mål og gjensidige forpliktelser. Nasjonens kulturelle produkter som musikk, litteratur, bildekunst, idrettsutøvelse og nasjonalsang fremstiller kjærlighetsbånd mellom individ og nasjon på en måte som kan assosieres med familien og de bånd som binder den sammen.

Benedict Anderson ser på romanen og avisen som to medier som er særlig egnet til å formidle fellesskapsforestillinger om samfunn, og da ikke minst verdiorienterte forestillinger om nasjonen og det nasjonale vi. Innenfor det Walther Benjamin kaller en homogen, tom tid kan innbyggerne i et fellesskap forestille seg at de andre er i aktivitet samtidig, selv om de ikke kan se hverandres aktivitet. Et stort repertoar av fortelleteknikker er tilgjengelig for romanen, som kan manipulere historieforløpet gjennom bruk av gjentakelser, bevisste endringer av hendelsenes rekkefølge, brudd i tidssammenhengen og så videre. Forfatterpersonen kan løfte blikket fra ett rom i fellesskapet, forlate det og lage en samtidighetsovergang ”Imens...” til et annet rom.

Dette gir romanen en samtidighetsstruktur hvor forfatteren kan skape handling og komponere fortellingen ved å reorganisere et historieforløp med ukjente, men forestilte andre, innenfor en felles samtidighetshorisont der vi gjør dette nå. Slik kan romanen konstruere fellesskap mellom kjente og anonyme skikkelser, gjengi inventar i det forestilte fellesskapets landskap og historie, for så å fremstille dette utsnittet som en representativ verdenssammenheng. Romanen kan derfor ha en viktig identifiserende funksjon i det nasjonale rommet, og dette gjør romanen til en utmerket sjanger til å skape og bekrefte nasjonens forestillinger om seg selv i rom og tid. Romanen deltar i produksjonen av det nasjonale rommet samtidig som den reflekterer over det samme, og stimulerer leserens nasjonale identitetsfølelse gjennom de mytene den spiller sammen med.

Utgangspunktet på begynnelsen av 1900-tallet var at Finlands litteratur stod på skuldrene til de nasjonale, svenskspråklige kjempene. Johan Ludvig Runeberg var udødeliggjort av tekster som Fänrik Ståls sägner og diktet om bonden Paavo, den ”olycksfödde gubbe” i Dikter (1830). I Paavo-skikkelsen er den finske bondens slit for utkommet fortettet på de finske moenes vassjuke jord og under frostnettenes årvisse trusel mot høstens grøde. Det idealistiske ved Paavo er imidlertid ikke bare knyttet til arbeidsviljen, men vel så mye til nestekjærligheten i Paavos omtanke for naboen som sitter igjen med frossen åker. Den andre store dikteren var Zachris Topelius, som med sitt betydningsfulle forfatterskap av barnebøker har fulgt generasjon etter generasjon med sine Sagor i fire samlinger (1847-1852) og Läsning för barn i åtte bind (1865-96). Fennomanen Topelius viste sterkt nasjonalt engasjement, og var nasjonalhistorisk orientert i romanserien Fältskärns berättelser (1853-1867) og Boken om vårt land (1875).

Både Topelius og Runeberg skrev for den lesende delen av Finland på dannelsesspråket svensk, mens Aleksis Kivi (egentlig Stenvall) signaliserte at det også fantes et annet språk og en annen kultur innenfor det samme territoriet. Kivi kom fra små kår i Nurmijärvi nord for Helsingfors, men fikk sjansen til å studere. På universitetet ble han fengslet av Elias Lönnrots forelesninger over Kalevala, og Kivi proklamerte tidlig at han ville bli en dikter av Runebergs format. Denne ambisjonen fikk ny næring da Aleksis Kivi danket ut nettopp J. L. Runeberg med komedien Sockenskomakarna (1864) i konkurransen om en nasjonal litteraturpris. Han arbeidet hardt utover 1860-tallet, og skrev holberginspirerte komedier og mytebaserte tragedier, som Kullervo fra 1864. Kivi var først og fremst dramatiker, men ville også skrive en moderne roman. Dette resulterte i Sju bröder, som ble utgitt i fire hefter i 1870.

I denne første og siste romanen bruker Kivi en særpreget finsk innblanding av humor i realistisk gjengitte episoder. Han blander også det klassiske dramaets scenereplikker med den moderne fortellerens objektive skildringer av personene utenfra. I fortellingen trekker Aleksis Kivis sju helter seg bort fra bondesamfunnet Jukolas undertrykkende jordstrev og kristelige opplysningstvang, og inn i de mytologiske skogene og friheten til bjørnejakt og villmarksliv. De bevilger seg for en tid friheten til å være menneske nok, noe som er en moralsk avgrensning uten hensyn til at mennesket hører til i samfunn bygd på gjensidighetsforpliktelser og fellesskap med andre. Impivaara blir likevel et forbilledlig nyrydningsbruk til slutt, og brødrene vender også tilbake til Jukola for å forsone seg med sine granner i beste dannelsesromantradisjon.

Under sitt møysommelige strev med å skrive Sju bröder utvidet Aleksis Kivi også det unge, finske skriftspråket ved å bruke særpreget grammatikk og ordtilfang fra sin egen dialekt. Dette utløste skarp og uforsonlig kritikk fra finskspråklige purister, og skapte store problemer for mottakelsen av boken i samtiden. Representanter for fennomane kretser som hadde snellmanske forventninger om en moralsk oppbyggende og statsidealistisk litteratur, kunne heller ikke akseptere brødrenes dragning mot naturen og opprør mot staten Finlands sivilisatoriske forutbestemmelse. Aleksis Kivi hadde fra før av skral helse og sviktende syn, og under den bastante kritikken av Sju bröder fra den finskspråklige kultureliten brøt han sammen psykisk og fysisk.

Utviklingen av en finskspråklig litteratur var en langsom prosess fra Elias Lönnrots Kalevala-utgivelse i 1835 via Aleksis Kivis Sju bröder til Minna Canths moralsk radikale dramatikk og noveller fra 1880- og 1890-årene. Juhani Aho var en annen fremragende finskspråklig skildrer av finsk hverdagsliv og brytninger mellom den gamle og den nye tiden, som i Järnvägen fra 1884. I denne romanen bruker Aho den noe enfoldige og jordbundne husmannen Mattis perspektiv i møter mellom jordtrellens materielt naturnære verden og den nye tidens industrielle mentalitet og materiale som bæres av stålet og maskinen, kraften og farten. I Järnvägen møter leseren det finskspråklige landsbygdlandskapet på 1800-tallet, og blir med inn i prestegårdens og husmannsplassens bygninger, som alle blir for intet å regne mot de nye stasjonsbygningene på kirkestedet Lapinlahti. Aho tegner Mattis redskaper og Liisas enkle husdyrhold, husstell og håndarbeid ved rokken med naturalistisk penn, og skildrer kommunikasjonen dem imellom med humor.

I begynnelsen av romanen skildrer Aho også forholdet mellom prosten og hans husmann Matti, der begges tilgjorte omgangsformer og talemåter er forutsigbare konvensjoner som også bærer preg av å være riter, utviklet gjennom et langt samliv. Matti står ikke høyt nok på den sosiale rangstigen til å takke ja til prostens generøse tilbud om en god stol å sitte i, Matti våger såvidt å røre den budte drammen, selv om han senere viser seg å kunne være tørst nok; han akter seg for å si for mye, ber ikke om noe, men viser stor takknemlighet når han tar imot det minste han kan uten å krenke vertens gjestfrihet. Slik viser Matti måtehold på alle vis i møtet med den sosialt overlegne prosten som har det meste, og som tilsynelatende vil gi av alt for å ære den gamle hedersmannen fremfor seg, for derved også å demonstrere sitt romslige og gode hjerte. Ved å avstå sørger husmannen på sin side for å bevare balansen mellom klassene i den sosiale situasjonen som prosten åpner.

Det nasjonale og det moderne gjennombruddet var nesten sammenfallende i Finlands litteratur. Om Kivi, Aho og Canth kan regnes som finskspråklige banebrytere for det moderne gjennombruddet mot slutten av 1800-tallet, så gjelder dette i høyeste grad også den svenskspråklige Karl August Tavaststjerna. Siden han brukte sin bakgrunn fra den privilegerte, svenskspråklige klassen i kritiske blikk på den samme klassens rolle i den finske samfunnsutviklingen, førte dette litterære perspektivet ham inn i sosiale og nasjonale grenselandposisjoner som gjorde ham til en patriot uten fedreland. Den mest kjente og leste romanen til Karl August Tavaststjerna er Hårda tider fra 1891. Det var likevel ikke innenfor den realistiske tradisjonen at Finlands svenskspråklige forfattere skulle gjøre seg mest gjeldende i Norden. Med Edith Södergrans diktning på 1910-tallet fikk Finlands svenskspråklige litteratur en fremskutt posisjon i nordisk og til dels europeisk litteratur, innenfor lyrikksjangeren vel å merke. Södergrans lyrikk og inspirerende innflytelse på Hagar Olsson og Elmer Diktonius medvirket til et tradisjonsskifte i Finlands litteraturhistorie. Den følgende bølgen av lyrikere som Gunnar Björling, Rabbe Enckell og Henry Parland, var med på å utvikle den smale, finlandssvenske modernismen utover 1920-tallet.

Innenfor de episke sjangrene var situasjonen en ganske annen for den finlandssvenske litteraturen på 1900-tallet. Mellom århundreskiftet og de store krigene var den sosialt, geografisk og kulturelt avgrenset av det svenske språket, den økonomiske eliten fra adel og borgerskap, kultureliten i universitetsbyene Helsingfors og Åbo, Borgå og småbyene på kysten av det sørvestre Finland, bøndene i Österbotten, arven fra Topelius og Runeberg og Edith Södergrans geni. Om Edith Södergran fødte den finlandssvenske modernismens lyrikk, så var Hagar Olsson både mor og jordmor for dens prosa. Hun debuterte samme år som Edith Södergran, i 1916, med romanen Lars Thorman och döden. Den samtidige Elmer Diktonius skrev modernistisk lyrikk på 1920-tallet som var beslektet med Edith Södergrans berusende jeg-utfoldelse. Utover i 1930-årene skrev Diktonius også prosatekster med motiver fra sin hjemstavn i egnen ved Nurmijärvi.

Det 20. århundret ble innledet med svenskspråklig isolasjon og desillusjonisme
De historiske hendelsene i Finland omkring 1900 hadde få, om noen, positive ringvirkninger for den svenskspråklige litteraturen i Finland. Russifiseringspolitikken under tsar Nikolai den 2. var også rettet mot kulturlivet, og siden dette var nærmest et rent svenskspråklig domene, ble naturlig nok svenskspråklige kulturinstitusjoner svekket. Finskhetssaken virket samtidig nedbrytende på den finlandssvenske kulturen innenfra. Den svenskspråklige arbeiderklassen ble i stor grad forfinsket, og med opphevelsen av Finlands standslanddag i 1906 mistet adelen og storborgerskapet sitt politiske hegemoni. Siden denne overklassen i hovedsak tilhørte den svenskspråklige minoriteten i Finland, gav også dette seg utslag som tapsopplevelser for finlandssvensk litteratur. På sett og vis ble vel bevisstheten om en egen kulturell identitet, den finlandssvenske, vekket nettopp under trykket fra forfinskningen, russifiseringen og den påfølgende kulturelle og politiske deklasseringen av den svenske språkgruppen etter århundreskiftet. Samtidig hang dydene fra runebergidealismen som en møllestein rundt de svenskspråklige forfatternes hals; nasjonen og folket skulle være ett og udelt, og tanken skulle rettes mot dette ene av betydning - fedrelandet.

Mot slutten av 1800-tallet var også finlandssvenske forfattere kjent med desillusjons- og dekadenselitteraturen i Norden, skrevet av forfattere som August Strindberg, Knut Hamsun, Herman Bang og Ola Hansson. Undergangsopplevelsen ved århundrets slutt ble nok styrket av de særskilte forholdene i Finland, en opplevelse som Første verdenskrig og den påfølgende Innbyrdeskrigen i 1918 senere bekreftet til gagns. I sum tilsa dette ikke en positiv tone eller fruktbarhetsforventninger til den nye staten i den finlandssvenske litteraturen. Desillusjonerte romanfigurer, ofte jeg-personer, og undergangsstemninger går hyppig igjen i finlandssvensk prosa i første halvdel av 1900-tallet, som i Runar Schildts novellesamling Den segrande Eros och andra berättelser (1912). Her må dannede individer som mener seg eslet til noe større, heller erkjenne seg plassert i utkanten av de betydningsfulle begivenhetene i en nasjonal brytningstid. Schildt tilhørte de såkalte dagdriverestetikerne i Helsingfors, og han næret en stadig større bekymring for den svenske jordens fremtid i et stadig mer forfinsket Finland. I novellen ”Mot skymingen” tematiserer Schildt direkte svenskhetens undergang som et resultat av jordadelens tapte makt og muligheter.

I romanen Tomas Indal (1911) av Mikael Lybeck skildres fallerte personer som lever i trange og forpuppede miljøer i en isolert finlandssvensk småby i Österbotten. Tomas Indal kan også leses som en tragisk allegori over den finlandssvenske språkgruppens selvvalgte isolat i Finland ved århundreskiftet. Hovedpersonen Tomas Indal er vendt tilbake etter et omflakkende liv, og viser seg totalt ute av stand til å bygge noe som helst eller ta ansvar for noe eller noen. Indal er et dannet menneske bak sarkasmene og fylla, han er en bereist og belest, intellektuell og ensom ironiker som til sist går seg i døden ute på isen en stormfull vinterdag. Den samme manglende evnen til å delta i formingen av det nye Finland gjenfinner vi i romanen En man och hans samvete (1931) av Jarl Hemmer. Den sosialt mislykkede presten Johan Bro forteller i dagboksform om sitt lange fall innenfor sin borgerlighet, og hvordan han endte opp som prest i arbeiderslummen i Helsingfors under Innbyrdeskrigen.

Den sosiale og historiske rammen gjengis i raske, refererende sveip for å etablere et dramatisk og skjebnefylt rom omkring Bro. De omskiftelige hendelsene leder ham inn i en opplevelse av meningsløshet og tomhet overfor begivenhetene, heller enn til en innsikt om at de viser vei mot muligheter til å bygge nasjonen på nytt. Johan Bro faller dypere og dypere, ned i en skyld-soning-bevissthet som han ikke finner noen utvei fra. Til slutt tar han plassen til en rød fange på festningen Sveaborg, og går inn i den sikre døden foran eksekusjonspelotongen som er utgått fra hans egen stand. Johan Bro dugde heller ikke for den unge, selvstendige nasjonen Finland. Denne borgerlige uegentligheten og forstillelsen er litterære motiver i finlandssvensk litteratur som utvilsomt også står i gjeld til K. A. Tavaststjerna. I hans Barndomsvänner (1886) blir den frihetslengtende og sanginteresserte Ben Thomén banket inn i den borgerlige folden med ekteskap og lønnsarbeid ved jernbanen stilt til utsikt. Dette er en nedbrytningsprosess som leder individet bort fra livets friskhet og vitalitet, og inn i den borgerlige levemåtens stive fornemhet.

Et viktig unntak fra denne selvsentrerte undergangsdiktningen kunne Arvid Mörne muligens representere. Han hadde ambisjoner om å skrive med utgangspunkt i den nye situasjonen for landet, ved å ville bryte ut av borgerskapslitteraturens trange rammer for å finne frem til folket i sin litteratur. Først av alt var Arvid Mörne likevel svenskorientert, som i Den svenska jorden (1915), og hans folk var ikke hele Finlands folk, men den finlandssvenske befolkningen i Svenskfinlands landskap. Bondesønnen Faste Strandberg har på en opprivende måte sagt fra seg ansvaret for å drive farsgården Fastböle, og forlater den finlandssvenske skjærgården til fordel for studier i Helsingfors. Parallelt med dette lille dramaet skjer det store endringer i jordfordelingen og befolkningssammensetningen i Nyland, og Fastes bekymringer stiger med antallet meldinger i avisene om finskhetens fremgang i Svenskfinland. Etter en tyngende erkjennelsesprosess vender Faste hjem til Fastböle, og hindrer foreldrenes salg av slektsgården i siste sekund. Fra da av har han sagt farvel til studier og byliv, og viet seg til et friskt og ekte landliv på den svenske jorden.

I Ett liv (1925) skildrer Arvid Mörne livet på den finlandssvenske landsbygda med utsyn fra bondemiljø og prestegårdsatmosfære. Det naturalistiske inventaret kommer likevel i bakgrunnen ved at mennesker og miljøer i dette landskapet hovedsakelig skal være beveggrunner for et navnløst menneskes søken etter mening i sitt liv. Dette medfører kontraktsbrudd i forhold til jegets sosiale tilhørighet, og han gifter seg under sin stand. Han viser seg utro i dette ekteskapet, og flykter inn i det private rommet som borgerskapet har som ett av sine tilfluktsrom. Deretter bryter han tvert med borgerligheten, og blir arbeiderklasseaktivist og redaktør i en sosialistisk avis. Beskrivelsene fra arbeiderbostedene, arbeiderklassen og den sosialistiske bevegelsen er likevel overfladiske utsyn og utenfrablikk som heller uttrykker fremmedhet enn gjenkjennelse og sosial tilhørighet. Romanen ender da også med at hovedpersonen erkjenner at han aldri kan bli ett med marxismen, at hans egentlige identitet har et annet opphav og en annen verdensanskuelse. Dermed ender nok en finlandssvensk roman i individets opplevelse av hjemløshet i det borgerlige, svenske Finland.

Selv om Arvid Mörne i Ett liv har et sjelegranskende prosjekt og den samme smale basisen som Tavaststjerna, Lybeck, Hemmer og Schildt, er det trekk ved Mörnes diktning som peker i retning av romaner med nasjonalt identifiserende funksjoner. Merete Mazzarella påpeker i Det trånga rummet (1989) at det er nytt for den finlandssvenske romantradisjonen når Mörne i Ett liv kommer inn på virkningene av den sosiale urettferdigheten i Finland. Arvid Mörne bruker rettferdighetstrangen i arbeiderklassens kollektivtenkning til å kontrastere den individuelle frihetstrangen i borgerskapet, og gjengir derved noe vesentlig som kunne identifiseres i Finlands samtid. Mörnes roman er likevel ikke en kollektivroman som fanger inn et nasjonalt fellesskaps forventninger og felles mål, men er begrenset til livsfølelsen hos ett individ med smale, finlandssvenske forutsetninger. Kanskje demonstrerer Arvid Mörne derved sterkere enn noen annen finlandssvensk dikter i første halvdel av 1900-tallet at Finland i realiteten ikke er én nasjon, men to, som i hans dikt ”Två toner: Till en finsk diktare” fra samlingen Rytm och rim (1899):

Din lyras ton är ett sus i skogen,
en fläkt på fältet, där råg står mogen,
du byggde landet så vitt som plogen
i ödemarken en fåra skar.
Jag äger skären och havet kvar.

Jag äger vågor, som vita stänka,
jag äger sånger, som djärva dränka
ditt strängaspel i en käck fanfar.

Jag äger fyrar, som höga blänka.


Mörne, Olsson og Kihlman skapte brytninger innenfor den finlandssvenske litteraturen
I stedet for de tusen sjøers litteratur ville Mörne ha de tusen skjærenes litteratur. Denne forestillingen var fundert på tanken om at en mer jordnær orientering mot den finlandssvenske landsbygda ville vitalisere den svenskspråklige litteraturen i Finland. Hagar Olsson polemiserte først mot disse tankene, og viste til Edith Södergran og den internasjonale orienteringen som en bedre vei. Dette sammenfalt med konservative krav om å se til Europa og Sverige for å bevare den sterke, svenskspråklige dannelsestradisjonen som hadde vært ledende i Finland siden 1700-tallet. En utadvendt, finlandssvensk litteratur ville også være en motvekt til den finske, nasjonale innskrenkningsprosessen som tiltok på 1930-tallet. Senere kom også Hagar Olsson frem til at den rurale, finlandssvenske litteraturen fra Österbotten var et vitalt alternativ til den blodfattige borgerskapslitteraturen.

Dette var imidlertid et synspunkt som ikke falt i den finkulturelle elitens smak, og debatten viste motsetningene mellom et svensktalende byborgerskap og en folkelig, svensktalende motkraft på det østerbotniske slettelandet. I Sally Salminens Katrina (1936) skildres livet til den vitale og livskraftige lykkekvinnen Katrina, som er av østerbotnisk jordbruksætt. Hun faller i et øyeblikks erotisk ubesindighet for en særdeles veltalende sjømann, og følger ham til Åland. Her tilbys hun en ussel tilværelse for seg og de barna hun setter til verden, og opplever klasseskiller hun tidligere ikke visste om. Katrina stålsetter seg og seirer ved ikke å gå til grunne, og beholder sin verdighet underveis. Katrina er på sitt vis en idealistisk oppfølger av Runebergs nasjonale helteepos ved at romanen identifiserer ett av fedrelandets mange landskap og skildrer heroiske persontyper i samvirke med strenge sosiale og klimatiske betingelser.

Katrina falt i sin samtid likevel ikke i smak hos alle kritikerne. Sally Salminen ble sett på som en fremragende forfatter for folkelesningen, men ikke som en like fremragende representant for den høyverdige, svenske litteraturtradisjonen i Finland. I sammenheng med debatten om folkesmak og finsmak skal også Anni Blomqvist fra Åland være nevnt. Hennes romanserie om Stormskärs-Maja (1966-1973) fra Finlands 1800-tall fikk et stort publikum, og ble filmatisert for fjernsyn. Forholdet mellom finsmak og folkesmak i litteraturen får imidlertid ingen klargjørende innspill fra Benedict Andersons teori. De sterke innslagene av nasjonal identifikasjon i disse romanene, kombinert med deres folkelighet og popularitet, gjør nettopp beretningene om Katrina og Stormskärs-Maja til nasjonallitteratur innenfor Andersons identifikasjonsteori.

Det svenskspråklige Österbotten var vel det området som hadde flest sammenfallende livsbetingelser med det finskspråklige jordbruksfinland på begynnelsen av 1900-tallet, men to vesentlige og nærmest uoverstigelige forskjeller var at denne østerbotniske landsbygdbefolkningen i overveiende grad var enspråklige svenske, og dessuten hovedsakelig selveiende, bønder. I Finland som helhet var størsteparten av landarbeiderne finsktalende og eiendomsløse husmenn, leilendinger og dagsarbeidere ved inngangen til det 20. århundret. Overgangen fra jordbrukssamfunn til et moderne industri- og handelssamfunn skapte også en stor, finskspråklig industriarbeiderklasse hvis liv og levnet var fremmed for de fleste finlandssvenske forfatterne. Christer Kihlman skrev i artikkelen ”Svenskhetens slagskugga” i Dagens Nyheter i 1959 om den svenskspråklige befolkningens problemer med å forholde seg til et finskspråklig Finland. Dette medførte både forvirring og smerte, og

[...] for forfatteren har det ofte betydd katastrofe. Han har ikke maktet å løse de kompliserte problemene som henger sammen med hans eksistens som svenskspråklig samfunnsskikkelse i Finland, men har vendt hele samfunnet ryggen og stått der med to tomme hender og det siste lille motivet klemtende under hjertet: hans egen uinteressante, isolerte borgerlige biografi. Det er derfor den finlandssvenske forfatteren heller skriver lyrikk enn prosa. (Mazzarella 1989:51. Forf. overs.)

Christer Kihlman stod selv for et brudd med den finlandssvenske tradisjonen, og skapte furore i 1960 med romanen Se upp, Salige! Hovedpersonen Karl-Henrik Randgren er en jeg-forteller av storborgerlig herkomst som er sjefredaktør i småbyens avis. Han gjennomgår en moralsk radikaliseringsprosess som er styrt av et kulturelt ubehag. Fra sin posisjon som radikal redaktør vil han så lufte ut det borgerlige hykleriet og dobbeltmoralen som gjennomsyrer lokalsamfunnet. Resultatet er småbyens fordømmelse og utstøtelse av ham, og sønnen hans begår selvmord etter at Randgren har forsøkt å forføre sin lolitabesettelse, tenåringen Annika.

Så langt passer Kihlmans fortelling inn i mønsteret med fallerte figurer fra det finlandssvenske borgerskapet, men han utvider den finlandssvenske romanens rom ved også å kritisere den svenskborgerlige høyrepolitikken i Finland gjennom over hundre år, og gjøre denne ansvarlig for over 100.000 menneskers død. Kihlman innlemmer også finskspråklige stemmer, som redaktør Randgrens svigerfar, den forfinskede sørøsterbotningen Tuomari Juoni (oversatt blir navnet ’dommer Intrige’). Han bærer til torgs en skarp kommentar om at den finskspråklige arbeiderbevegelsen aldri har vært krigersk, med unntak av den banale finlandssvenske allmuen som så lett har latt seg lede av heroiske myter og forestillinger, som de sørøsterbotniske bøndene under Innbyrdeskrigen i 1918.

Christer Kihlman var én av ytterst få finlandssvenske forfattere som brukte finskspråklige figurer i sine romaner, og ifølge Mazzarella var han den aller første som førte finskspråklige intellektuelle inn i sitt persongalleri. Derved dokumenterte Kihlman noe som typisk nok var fraværende hos hans forgjengere på 1900-tallet, og det var fremveksten av en konkurrerende finskspråklig elite som tok over der den svenskspråklige eliten tapte terreng og hegemoni. Fraværet av finskspråklige er ellers ytterst påfallende i finlandssvensk litteratur i første halvdelen av 1900-tallet, og det skjedde nok et generasjonsskifte i Finlands svenskspråklige litteratur med Christer Kihlmans inntreden som romanforfatter. Dette skiftet ble styrket av Jörn Donners til dels brede balzacprosa, mens Henrik Tikkanens kunstmemoarverk fra et svenskspråklig overklassemiljø i Brändövägen 8 (1975) mer er å regne som et tilbakefall til borgerlig innkapsling. Den samme Henrik Tikkanen er for øvrig mål for hustruen Märta Tikkanens sviende aforismer i Århundradets kärlekssaga fra 1978, som må regnes til hovedverkene innenfor Nordens feministiske litteratur på 1970-tallet.

Noen hovedåre i Finlands litteratur var den finlandssvenske romanen definitivt ikke på 1900-tallet, og de to fremste forfatterne som førte den spinkle, finlandssvenske romantradisjonen inn på 1980-tallet, var nettopp Jörn Donner og Christer Kihlman. Ved siden av disse to skrev også Bo Carpelan betydningsfulle romaner med appell utenfor Svenskfinland. Han hadde tidligere markert seg som en av de fremste lyrikerne i forlengelsen av den finlandssvenske tradisjonen fra Södergran og Diktonius, og i romanen Axel fra 1986 bruker han da også poetiske virkemidler til å fremstille den melankolske og til skjebnen overgitte Axel Carpelan. Axels liv er ikke annet enn lengsel, hengivenhet og en betingelsesløs kjærlighet til Jean Sibelius’ musikk. Denne åndelige kjærligheten holder ham oppe gjennom all den fysiske og materielle motgangen som tildeles ham livet til ende. Selv om leserne får møte intense opplevelser av nasjonalkomponistens musikk innenfor rammen av historiske hendelser i Sør-Finland sist på 1800-tallet og først på 1900-tallet, er likevel Axel en roman som først og fremst bekrefter den borgerlige, finlandssvenske romanens smale sosiale og geografiske basis.

I 1989 hendte det imidlertid noe bemerkelsesverdig i Finlands litteratur. Ikke før hadde Merete Mazzarella levert sin beskrivelse av og forklaring på fraværet av den store, finlandssvenske romanen, så kom første bind av Ulla-Lena Lundbergs store Ålandstrilogi, Leo (1989). Denne ble fulgt opp av Stora världen (1991) og Allt man kan önska sig (1995), og er en trilogi hvor ulike sider av kjærlighetens vilkår problematiseres innenfor en vid ramme av stolt, ålandsk sjøfartshistorie. Utover 1990-tallet viste også Lars Sund og Kjell Westö at det faktisk var mulig å skrive bredt anlagte, finlandssvenske romaner. I Colorado Avenue (1991) og Lanthandlerskans son (1997) beskriver Lars Sund folkeliv så vel i lokale landskaper som i det fjerne Amerika. Til dette bruker han den magiske realismens muligheter til troverdige og fantastiske skildringer fra Finlands historie og nasjonale myter.

Gjennom å skildre fremveksten av hovedstadens jappemiljøer på 1980-tallet reiser Kjell Westö på sin side et nasjonalt identifikasjonsproblem i Drakarna över Helsingfors (1996). Det oppstår når kommunikasjonen opphører mellom hans egen generasjon og de generasjonene som gjorde Finland fritt voldsvinteren 1917-1918, kjempet, led og tapte på 1940-tallet, men som kom igjen og bygde på nytt etter krigene. Den sentrale identitetsproblematikken i romanen formidles gjennom Richard (Riku). I fellesskapsforestillingen Finland er Riku et uidentifisert, flytende subjekt som er uten identitet i nasjonens historie og mytologi, og i alle fall uten bevissthet om en slik. De som kunne bidra til hans identitet ved å identifisere ham og hans liv, er tause, fraværende eller nærmest autistisk opptatt av seg selv. Språket kunne i så henseende være en nødvendig del av identiteten jeg er, men i Finland er det svenske språket et tveegget sverd som både er identitetsskapende og fremmedgjørende. Her er en replikkveksling mellom pappa Riku og sønnen Raj, som går i tospråklig barnehage og leker med finskspråklige venner. Sønnen bruker derfor finske ord og vendinger innimellom, og lager pidginord akkurat som faren selv gjorde i sin barndom:

Vad är det riktigt för språk du talar?” sa jag i stället strängt. ”Svenska förstås”, sa Raj. ”Emälång”, sa jag, ”vad är det för svenska?” ”Jonttu säjer så”, sa Raj. ”Och vem er Jonttu då?” ”Han er Vickes bror.” ”Jaha. Och vem är Vicke då”, frågade jag. ”Nå Vicke på dagis ju”, sa Raj förtörnat. ”Men Jonttu går i skolan ren”, fortsatte han sedan och viftade åt Bangatans håll. ”Jaja”, sa jag ointeresserat. ”Men jag tycker du ska säga mycket lång eller jättelång i stället för emälång.” ”Ääh”, sa Raj. ”Det låter ju inge hyvä alls.

Kjell Westö holder seg i Helsingfors i den enda bredere anlagte Vådan av att vara Skrake (2000), og han forlater heller ikke identifikasjonsproblematikken mellom generasjonene. Utgangspunktet til Wiktor Skrake er ikke ulikt Rikus i Drakarna över Helsingfors, da begge er ført bort fra sine røtter og inn i en personlig krisesituasjon. Wiktors krise skyldes tomheten i det uegentlige livet han har skapt seg som halvt journalist og halvt reklamemann og i overkant vellykket produsent av TV-såper. I fortellingen om tre generasjoner Skrake bruker Kjell Westö epokegjørende hendelser i Finlands historie, som de olympiske sommerlekene i Helsingfors i 1952, til å identifisere individer innenfor et nasjonalt kollektiv og dets felles historie. Dette bidrar til at Vådan av att vara Skrake, i likhet med Drakarna över Helsingfors, langt på vei er en roman som oppfyller kriteriene for å være en fellesskapsidentifiserende tekst innenfor Benedict Andersons teori.

De finskspråklige forfatterne erobret hegemoniet i Finlands litteratur på 1900-tallet
Selv om den svenskspråklige minoriteten produserte betydningsfulle bidrag til Finlands nasjonallitteratur, ble 1900-tallet stående i den finskspråklige litteraturens tegn. De viktigste forutsetningene for dette skiftet var fremveksten av den nasjonale selvbevisstheten på finskhetens premisser på 1800-tallet, lese- og skrivekunstens utbredelse og behovet for en litterær dokumentasjon av hele Finlands sosiale, historiske og topografiske inventar etter selvstendigheten i 1917. Sammen med Juhani Aho ble forfattere som Arvid Järnefelt og Maria Jotuni stående i en viktig formidlingsposisjon mellom 1800-tallet og 1900-tallets videreføring og fornyelse av en heller spinkel finskspråklig litteraturtradisjon. Maria Jotunis roman Vardagsliv (1909) er vesentlig i så måte, og hun brukte både noveller, drama og romaner til utfordrende beskrivelser av maktforhold mellom mennesker, gjerne mannen, kvinnen og ekteskapet, fra et kvinnelig samtidsperspektiv. Arvid Järnefelt gav på sin side tidens mest brennende problemer oppmerksomhet i romaner med aktuelle titler som Fosterlandet (1893), Mitt uppvaknande (1894) og Jordens barn (1905).

Den kanskje viktigste forfatteren i overgangen fra svensk til finsk språk i Finland først på 1900-tallet var Eino Leino. Han forsøkte seg innenfor de fleste litterære sjangrer, og etterlot seg en omfattende produksjon. Leinos ungfinske engasjement med inspirasjon fra snellmanpatriotismen gav seg utslag i en ny nasjonalromantisk diktning med referanser til 1800-tallet og sine egne østfinske hjemtrakter i Kajanaland. Han var dessuten en ivrig formidler av nordisk litteratur gjennom kritikk og presentasjoner. Det at Eino Leino klarte å fornye den finskspråklige litteraturen i samsvar med de kulturelle endringene, er avgjørende for den posisjonen han fikk i den finskspråklige litteraturelitens kanon. Et eksempel på hans mangfoldighet og vilje til å utforske litterære sjangrer kan romanen Den unge kvinnen fra 1910 være. Det er en tidstypisk dagdriverroman fra Helsingfors hvor fire unge, urbane menn med melankolske sinn beretter om kvinner som satte evige spor.

I denne romanen er Leino på linje med en samtidig tendens i den finlandssvenske litteraturen som ble innledet med Höstdagar (1907) av Gustav Alm (pseudonym for Richard Malmberg), en tendens som ellers ebbet ut med tiåret. Eino Leinos etterfølgere innenfor den finskspråklige lyrikken så også til de litterære tendensene i den finlandssvenske leiren på 1910-tallet. De fulgte i de finlandssvenske, modernistiske lyrikernes fotspor utover 1920-tallet, som den finskspråklige gruppen av diktere som kalte seg Fakkelbærerne. Deres diktning representerte en fremtidsvisjonær ekspresjonisme, og av de store fra denne perioden skal Olavi Paavolainen, P. Mustapää (egentlig Martti Haavio) og Aaro Hellaakoski være nevnt. Sistnevnte dikter stod for øvrig uten forbindelse med Fakkelbærerne, og i likhet med behandlingen av de finlandssvenske lyrikerne må vi her legge de finskspråklige lyrikerne til side, all den tid det er prosaen og romanen spesielt som er objekt for Benedict Andersons identifikasjons- og benevningsteori.

De nye, finskspråklige romanforfatterne dokumenterte egenartede hendelser og inventar i det nasjonale rommet, et rom som stadig ble utvidet gjennom nye perspektiver og stemmer. Med bakgrunn som foreldreløst og bortauksjonert fosterbarn skildrer Joel Lehtonen folkeliv og båndene mellom folk og land sett fra Säminge i Savolax i Putkinotko (1919-1920). Nord i Piippola utenfor Uleåborg vokste Pentti Haanpää opp som eldste landbrukersønn med åtte søsken. Gjennom Haanpääs forfatterskap fikk Finland skildringer av småkårsfolket på den finskspråklige landsbygda, det harde skogsarbeiderlivet i nord, med borgerlig brukseierkapitalisme og menneskeforbruk. Han skrev også tekster med sosiale undertrykkelsesmotiver som skapte vansker for ham på det politisk polariserte trettitallet. Haanpää begikk blant annet den synden å skildre den finske armeen og nasjonalstoltheten på en påstått upatriotisk måte i novellesamlingen Fält och kasern (1928).

Av andre forfattere som beskrev finskspråklige livsrom og landskap, skal selvsagt nobelprisvinner Frans Eemil Sillanpää nevnes. Han kom fra et fattig hjem i Tavastkyro, og fra dette ståstedet skrev han om Innbyrdeskrigen i Det fromme eländet (1919). I den internasjonalt kjente romanen Silja fra 1931 skildrer Sillanpää den finske landsbygda på vei mot århundreskiftet og den påfølgende katastrofen vinteren 1917-1918. Forfatteren holder frem problemer som oppstår når erotiske forhold bryter med sosiale konvensjoner og klasseskiller, og det sosiale og økonomiske fallet som kunne følge av dette. Det er hevet over tvil at Silja nærmer seg trivielle, bonderomantiske motiver, men romanen bærer en høystemt, lyrisk tone som løfter Kustaas kjærlighetslengsel og hans datter Silja over den hverdagslige bondetilværelsen. Visst viser Silja også det finske landsbygdlivet sett fra bondegården ved begynnelsen av 1900-tallet, men jordstrev og fallitt, storstreiken og opprøret i 1917 blir bare kulisser bak de personlige kjærlighetsdramaene.

På 1930-tallet ble Finland preget av politisk polarisering og høyreradikalisme, stor økonomisk depresjon og en voksende frykt for Sovjetunionen. Resultatet kan enkelt sies å ha vært økt mistenksomhet, nasjonalisme og generell innadvendthet. Dette siste reflekteres i den finskspråklige prosalitteraturen på 1930-tallet blant annet som skildringer av landsbygdlivets ekthet og sunnhet. I tråd med denne tendensen skrev en av Fakkelbærernes prosaister, Mika Waltari, Från far till son-trilogien med hjemstavnsmotiver og slektsbevissthet. Selv om ikke En man och hans dröm (1933), Själen och lågan (1934) og Brinnande ungdom (1935) er av Waltaris beste tekster, kan de i og for seg stå som tidstypiske dokumenter for den finskspråklige prosalitteraturens innadrettede karakter på 1930-tallet. Med Sinuhe egyptieren fra 1945 fulgte verdensberømmelse for Waltari, som her bruker den historiske romanens distanse til å bearbeide den tunge desillusjonen som krigsnederlagene hadde brakt over Finlands folk. Etter romanen om Sinuhe skrev Waltari flere historiske verk med religiøst-filosofiske refleksjoner lagt til forhistorien og fjerntliggende landskap, og han etterlot seg en enorm produksjon da han døde i 1979.

Volter Kilpi skildrer skjærgårdsbøndenes liv og virke i De mindre i socknen (1934) og Till kyrkan (1937), men det er hans mektige I salen på Alastalo I-II (1933) som er blitt stående som det fremste verket hans. Dette er imidlertid knapt noen roman som identifiserer et nasjonalt fellesskap i andersonsk betydning. De to bindene på over 850 sider viser et møte mellom skjærgårdsmatadorer som skal avgjøre andelstegning i en større skipsforretning, nærmere bestemt en havgående, tremastet bark. Når så handlingen ikke strekker seg over mer enn seks timer, og salen på Alastalo er den ytre rammen for det som skjer i disse timene, er det ikke rart at Kilpis verk nevnes med referanse til James Joyces Ulysses (1922). I salen på Alastalo er en stream-of-consciousness-roman som på modernistisk vis demonterer saksfeltets sammenheng og den overskuende synsvinkelen i splittede deltakerperspektiver. I det samme dialogen forventes å bli bærende og fremadskridende, blir den heller til digresjoner og uoverskuelige omveier.

En av få kvinnelige, finskspråklige forfattere i mellomkrigstidens Finland var estiskfødte Hella Wuolijoki, som skrev en bredt anlagt dramaserie om herregårdslivet i Niskavuori fra 1936 av. I Toivo Pekkanens selvbiografiske skildring I fabrikens skugga (1932) vises derimot scener fra fabrikkmiljøet med et sosialt engasjert arbeiderperspektiv. Selv om den finskspråklige prosaen slik sett hadde kunstnerlig, sosial og politisk spennvidde, blomstret likevel ikke den finske romanen før på 1950-tallet. Det kan ha sammenheng med Finlands tap av 1940-tallet, og at året 1920 av samme grunn er et generasjonsskille i finsk litteratur. Vannskillet oppstod som følge av at relativt få av mennene i mellomgenerasjonen foran, født på 10-tallet, var med på å skape etterkrigstidens litteratur, hevder Kai Laitinen. Han viser til at mange av dem døde så altfor tidlig i Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen, at andre valgte å tie, mens atter andre ikke lyktes i sine litterære bestrebelser etter de skjellsettende krigshendelsene i Finland.

Etter 1950 stod Väinö Linna og hans finskspråklige kollegaer for det fremste i Finlands romankunst
Med beskrivelsene av Fortsettelseskrigens mentalitet og vanvittigheter i Okänd soldat (1954) stod Väinö Linna fra husmannsbygda Urjala i Tavastland frem som en forfatter av internasjonalt format. Dette til tross for at toneangivende anmeldere som Bengt Holmqvist påpekte at Okänd soldat mangler romanens raffinerte komposisjon. Videre er persongalleriet mer for et mytologisk typegalleri enn for psykologisk skildrede mennesker å regne, og det er den ytre dynamikken som driver spenningen i været. Når én fargerik skikkelse er tatt av dage, fyller forfatteren etter med nye som en general og hærfører. Selv referansene til Karelens landskap og historie, til Innbyrdeskrigen og Vinterkrigen, blir til overfladiske antydninger mer enn til utfyllende veivisere til Fortsettelseskrigens psykologi og politiske motiver. Romanen ble likevel til folkelesning og film, og Linna hadde lagt grunnlaget for opprivende debatter om Finlands selvforståelse og offisielle historieversjoner det neste tiåret.

Blant de mange litterære typene i Okänd soldat finnes fenrik Vilho Koskela, sønn av rødegardisten fra 1918, Akseli Koskela. I en episode demonstrerer Linna den underliggende og uavklarte spenningen fra Innbyrdeskrigen som den finske armeen opererer under i romanen. Vilho Koskela og hans tropp er trukket tilbake fra frontlinjen, og de får drikke seg sanseløse. Det er den 4. juni 1942 og Mannerheims 75. fødselsdag, men Vilho Koskela nynner uærbødig med til en gammel rødegardistsang som gaphalsen Vanhala synger: ”Fattigfolk i Finland bryter sine lenker, lidelsens kalk er full. Utbyttermakt og vold og renker skal folkets sunne krefter slå omkull.” Senere går Koskela amok i fylla, og angriper sine offiserskollegaer fra Jegerkompaniet, som for å ta igjen for sin fars lidelser i fangeleiren i Ekenäs i 1918.

Hovedverket til Väinö Linna er det store slektseposet om Jussi og Akseli Koskela. Det kalles Pentinkulmatrilogien, og kom ut fem år etter Okänd soldat. I denne generasjonsberetningen skildres de nasjonale hendelsene fra århundrets begynnelse og opp til Linnas samtid fra et husmannsperspektiv. Den kollektive innretningen av trilogien har gitt den status som intet mindre enn et sosialhistorisk portrett av nasjonen Finland på 1900-tallet. Både Okänd soldat og Pentinkulmatrilogien kan også leses som kommentarer til J. L. Runebergs forfatterskap og en kritikk av runebergidealismen. Runeberg ble kritisert av Linna for å være helt uten demokratisk forståelse og representere et menneskesyn som ikke anerkjente menneskelivets verdi i seg selv. Ifølge Linna gav Runeberg livet verdi bare ut fra en gitt rolle og i bestemte forhold til andre mennesker under kjerneforestillingen om ett forent folk og fedreland. Også i J. V. Snellmans religiøse hegelianisme utgjorde staten den allmenne viljen som alt og alle skulle underkastes, mens Linna på sin side ville skildre folket og livet så detaljrikt som mulig, og det med en avideologisert, kollektiv synsvinkel som kunne representere et mer menneskelig Finland.

Oppvekstromaner skulle sammen med slektsepos også være godt egnet til identifikasjoner av det nasjonale livsrommet og endringer i dette. Antti Hyry fra det rurale Kuivaniemi ved Kemi skildrer nordfinsk hverdagsliv i Vår och höst (1958), og dokumenterer på sitt nøkterne og lavmælte vis hvordan arbeid og religion virker som oppvekstvilkår i serien om Pauli. Den begynner med Hemma i 1960, hvor leserne føres inn i et førindustrielt bondemiljø som fremdeles er selvberget. Vi følger den lille gutten Pauli i årene frem mot skolepliktig alder, og får del i de enkle hverdagsbegivenhetene fra hans perspektiv. Frykten for den uberegnelige jevnaldringen Viljo og tapet av foldekniven er derfor mer inngående skildret enn tapet av mor, som er rekonvalesent eller i barsel, og derved utenfor Paulis synsfelt i lange perioder.

Som alle barn kan Pauli forestille seg sin mor som en som er gitt ham for evig tid, han aksepterer at hun er syk, men er selvsagt ute av stand til å fatte rekkevidden av hennes bortgang. Det forsmedelige tapet av foldekniven og ønsket om at far skal lage ski til ham er derfor alltid lengre frem i Paulis bevissthet. Hyry viser en vakker og stemningsfull begravelse i et læstadiansk samfunn på den nordfinske landsbygda, der det er plass til både sorg, sårhet og latter over gode minner. Pauli er ikke bare sitt mors barn, men også en del av en større sosial sammenheng som rommer familie, slekt, bygdelemmer og landskapet de er født inn i. Her er søsken som ser etter Pauli når far er på skogsarbeid, han kan utforske verden sammen med Viljo, stikke seg bort til nabogårdene hvor tanter og bestemødre sitter, eller få være med far og de store på høyberging og annet arbeid som følger med skiftende årstider.

Etter de katastrofale krigshendelsene og den knapphetsfylte gjenreisningen på 1950-tallet fulgte Finlands store hamskifte på 1960- og 1970-tallet. Samfunnsendringene skapte behov for dokumentasjon av røtter og gjengivelse av minner fra jordbrukslandskap og bygdemiljøer som nå ble forlatt til fordel for industristeder, byer og tjenesteytende arbeid. I 1950 bodde nærmere 70 % av befolkningen utenfor byene, men 25 år senere var bildet nesten snudd på hodet som følge av noe som må være Nordens hurtigste industrialisering og sentralisering. I Finland bodde derfor majoriteten av befolkningen i byene etter 1975, og slike store endringer som dette måtte dokumenteres. Eino Säisä skildrer dette hamskiftet fra et nordsavolaksisk bygdeperspektiv i Tjälens marker blommar i hele seks bind mellom 1971 og 1980.

Den sosialhistoriske utviklingen i Finland i tiårene etter den andre verdenskrig skildres her gjennom hovedpersonen Epis parallelle utviklingshistorie. Säisä viser hvordan livet arter seg for vanlige folk i det som er fjerne, finske landskap for makthaverne, og hvordan betingelsene for dette folkets tilværelse legges andre steder og av andre hender. Fra Lojo vest for Helsingfors beskriver Eeva Joenpelto faser i Finlands historie fra handelsborgerskapets ståsted i Lojoserien (1974-1980), og vi følger handelsmann Hänninens familie gjennom 1920-tallet og inn i den store depresjonen. Det er med skarpe øyne Joenpelto skildrer klassedeling, tidens forgjengelighet og livets hardhet, og det med menneskets narraktige forfengelighet, lidelse og behov for forsoning som underliggende tematiske strukturer.

Romankunsten på 1980- og 1990-tallet hadde markante profiler, men ingen entydig tendens
De mange nye, finskspråklige forfatterne som markerte seg i etterkrigstiden, befestet den finskspråklige litteraturens dominans i produksjonen av Finlands selvforståelse. Av disse står Paavo Haavikko i en særstilling. Han har gjennom et langt forfatterskap markert seg som en sjelden språksmed og spesielt skarp iakttaker i Finlands litteratur. Dette favner omkring stort sett alle litterære sjangrer, men det var som lyriker og forfatter av essayistisk prosa han ervervet sitt forfatterrenommé. Haavikko har brukt motiver fra myter og nær og fjern historie, som Kalevala-eposet i Järnålder og Kullervos historia, begge fra 1982. Paavo Haavikko øser av Finlands nyere historie i Nationens födelse fra samme året. Dette er en oppfølger til hans Finlands linje fra 1977, der han i sin sedvanlig reflekterte og aforistiske stil polemiserer mot aktørene i Finlands historie mellom 1904 og 1975, og mot dem som har skrevet deres og landets historie.

Paavo Haavikko la ikke strenge historisk-objektive begrensninger på sitt arbeid med nasjonalhistorien, men etterstrebet heller det personlige essayets kontroversielle form i sin fremstilling av hendelser og handlinger. Hans historiefremstillinger karakteriseres gjerne som omskrivninger av historien, men er vel heller å regne som alternativer til de offisielle versjonene. På 1990-tallet gav han slike alternativer til den nasjonale selvforståelsen i Klubbekriget (1996), Det stora fifflet (1997) og Högkvarteret - Finlands knekt (1999). Ved siden av Paavo Haavikko ble de to siste tiårene av det 20. århundrets finskspråklige litteratur preget av solide forfattere med betydelige forfatterskap bak seg, som Veijo Meri, Antti Hyry og Paavo Rintala. I tillegg eksperimenterte Hannu Salama med form og fortelleteknikk i sin seks bind store Finlandiasyklus.

Hannu Salama var en radikal, litterær kraft på 1960-tallet som gjennom sin litteratur utfordret oppleste sannheter, hvor enn de ble formulert fra. Finland kunne ikke stille seg likegyldig til Salamas diktning, og for den naturalistisk provoserende romanen Midsommardansen (1964) ble han blasfemitiltalt, dømt og senere benådet av president Urho Kekkonen. Oppfølgeren Kommer upp i tö (1972) fikk også en mildest talt blandet mottakelse i Finland. I denne romanen profanerer familien Salminen og dens like både nasjonalstatens og arbeiderbevegelsens renhet og heroisme med utgangspunkt i arbeidermiljøet i Pispala og Fortsettelseskrigen. I tråd med leserforventninger om at litteraturen ikke skulle være eksperimentell, men skildre virkelighet og røtter med en positiv kraft, ble aldri Salamas bøker folkelesning. Etter Finlandiasyklusen skrev Salama romaner med sentrale, kulturpessimistiske motiver som håpløshet og undergang, og med roller for både Otto Ville Kuusinen og Josef Stalin i Fostersonen (1991).

Paavo Rintala var en litterær tungvekter som også arbeidet med motiver fra Finlands historie, men mer i et religiøst-moralsk perspektiv. Rintala hadde sine røtter i den nordfinske læstadianismen, og skriftene fra kirkefaderen Augustin og dybdepsykologen Carl Gustaf Jung hadde innflytelse på hans metafysiske orientering mot den finske mentaliteten og skjebnen i historien, skriver Markku Envall. På 1960-tallet gav Rintala liv til den lille historien innenfor nasjonalhistoriens rammer i Mormortrilogien om mormor og Mannerheim. I sin senere produksjon vender Rintala oppmerksomheten mot virkninger av og vesenet til menneskets ondskap og grusomhet, og i en poetisk stil utfordrer han leserne med etiske refleksjoner gjennom vandringer i historien. Han skriver ikke utelukkende på finsk, nasjonalhistorisk grunn, men også i lys av russisk og europeisk historie. I Marias kärlek fra 1994 problematiserer Rintala våre forventninger til kjærligheten og dens vilkår i den faustisk-tragiske forestillingen om det menneskelige på den dystre biografien til den tyske presten Dietrich Bonhoeffer. Rintala vendte seg dermed bort fra de nasjonale, etiske problemene til mer universelle betraktninger av menneskets eksistensielle vilkår.

Nasjonalhistorien gjør seg derimot i høy grad gjeldende i Veijo Meris forfatterskap. I hans tidlige tekster er det betydelige innslag av surrealisme, som i Rötter i vinden fra 1959. I Sergeantens pojke (1971) gir Veijo Meri skildringer fra garnisonsmiljøene han kjente fra sin oppvekst i Viborg på det karelske neset, og som gikk tapt under Fortsettelseskrigen. På 1990-tallet var Veijo Meri sentral i formidlingen av Finland som forestilt fellesskap gjennom sin store romanserie fra landets historie. Her gis det også godt rom for den folkelige fortelletradisjonens bruk av anekdoten og den lille historien. Første bind av serien kom i 1993 med en tittel som på svensk lyder På jorden finns himmelens gångjärn, mens seriens siste bind, Stort att vara ett litet folk, kom ut i 1996. Disse essayromanene er ikke alltid kronologisk komponert, og de er spekket med finske navn og mytestoff som ikke umiddelbart er tilgjengelig for en som er fremmed for Finland, og da ikke minst for det finske Finland. Forut for dette hadde han skrevet en biografi over ingen ringere enn Mannerheim, Marskalken av Finland C. G. Mannerheim (1988). Her utvider han biografisjangeren ved også å ville gjenskape den mentaliteten og personligheten som preget Mannerheim som menneske. På modernistisk vis overlater Meri til leserne å pusle sammen bitene fra den fragmentariske fortellingen om riksmarskalkens liv til bilder av mennesket Mannerheim.

Siden 1980-tallet har også Antti Tuuri markert seg som en burlesk og frodig forteller med romaner som tar utgangspunkt i det finskspråklige Österbotten og eventyrlige amerikareiser. Serien omfatter seks romaner, og starter med En dag i Österbotten (1982). Österbotten er en vidstrakt region med en helt spesiell rolle i Finlands historie, med fortellinger i spenn fra jordvendte bønder, Klubbekrigen og Innbyrdeskrigen til utadvendt handel, sjøfart og emigrasjon. En historie om Österbotten er også historien om en egen mentalitet, for ikke å si mytologi, der selvstendighet, frihet og en livsvilje som ikke lett underordnes andre viljer, er de sentrale ingrediensene. Lappobevegelsens aktivitet på 1930-tallet og Vinterkrigen er derfor langt fremme i Antti Tuuris romaner fra Österbotten. Selv om Tuuri bruker så vel Finlands historie som samtid i sitt Österbottenepos, er dette ikke sosialrealistiske beretninger fra linnatradisjonen, men heller romaner innenfor den europeiske modernismens tradisjon. Tuuri gir systematiske gjengivelser av alle tilgjengelige hendelser og replikker gjennom jeg-personens snevre synsvinkel i En dag i Österbotten, og han slutter ringen også retorisk i Österbotteneposet ved å gjenoppta denne fortelleteknikken i Slättens lockrop (1997).

Der Antti Tuuris skildringer er åpne og dynamiske, lukkes teksten omkring til dels fremmedartede og vanskelige, etiske refleksjoner over mennesket og dets livsskjebne i Leena Krohns og Olli Jalonens sivilisasjonskritiske og kulturpessimistiske romaner. Leena Krohn oppnådde berømmelse med brevromanen Tainaron. Brev från en annan stad (1985), hvor hun konstruerer et parallelt univers til det menneskelige. Det er skapt og bebodd av insekter, og leseren kan anvende sin fremmedgjøring for dette miljøet til å sette spørsmålstegn også ved menneskets tilværelse. Olli Jalonens gjennombrudd kom med Hotell för levande i 1983, som iscenesetter møter mellom finsk jernalder og postmodernitet under den paradoksale atomparaplybeskyttelsens trussel. Disse møtene utspiller seg i språket og gjennom figurenes kropper i en primitiv, seksualisert atferd. Den er ledsaget av et absolutt kommunikasjonssammenbrudd hvor menneskene alltid taler forbi hverandre. Romanfigurene studerer og arbeider på ekstreme, vitenskapelige felt som skal frembringe teknisk-vitenskapelige løsninger på problemer de unnlater å identifisere, det være seg i avanserte, atomsikre tilfluktsrom eller i kroppens hulrom etter minst like avanserte seksualteorier.

Menneskene i Hotell för levande lever under en konstant trussel, og agerer under den med rastløshet, uro og ukjent frykt. Verken kroppskontakten eller kommunikasjonen fungerer som åndelige og sosiale bindeledd mellom menneskene, eller mellom individet og dets eget liv for den del, bare som språklige strukturer og seksuell teknikk og utnyttelse. Det er imidlertid ikke bare de menneskelige erfaringene som er omdannet til språkstrukturer og utagerende seksualitet, men selve det menneskelige er stivnet til tom gestus. Hovedpersonen Kalervo er nærmest en postmoderne kullervoætling fra Kalevala, og hans samvær med søsteren Kukka-Maaria (’Blomster-Maria’) i saunaen på barndommens tufter er fylt av en usunn atmosfære. I Hotell för levande blir selv saunaen, dette fysiske og mytologiske sentret i finsk kultur, en truende og skadelig omgivelse for fremmedgjorte og seksuelt fordervede mennesker. Olli Jalonens skildring av Kalervo og Kukka-Maaria i saunaen blir derfor stående som en negativ kommentar til Juhani Ahos saunabadskildringer av Røde-Sasu og Miina:

- Kast ikkje som ein galning, pesa han. Ho svarte med ei ny ause og kasta deretter ein heil serie, slik at det ikkje gjekk å puste anna enn støytvis og det kjendest som ryggen blei brend med svijern. Sveitten rann i straumar. Kalervo sat samankrøkt over knea i kråa opp på øvste brisken. - Ein må jo når det er så sjeldan ein kan, sa Kukka-Maaria, og munnen var heile tida vridd av smerte. Så gjekk ho ned på golvet og helte resten av vatnet direkte frå bøtta, og tok ei anna bøtte og helte kaldt vatn over håret og huda. Kalervo stønte oppe på brisken. - Ein har ikkje mykje glede av denne badinga, ropte han etter henne ut i framrommet.

I den monumentale Beteltrilogien skildrer Olli Jalonen fire generasjoner og deres veier gjennom den naturkatastrofen vi ellers kjenner som livet. Den nasjonale lidelseshistorien er derfor en uunngåelig og vesentlig aktør i Johan och Johan (1989), Far med dotter (1990) og Liv och liv (1992). Jalonen bruker sin farfars flukt til Sovjetunionen etter Innbyrdeskrigen som et historisk utgangspunkt for de parallelle fortellingene om far og sønn Johan og Johan som lever adskilt på hver sin side av grensen. I 1999 kom Beteltrilogien ut i en omarbeidet ettbindsversjon på 813 sider der tittelen De privata stjärnhimlarna viser til det individuelle, eksistensielle infernoet som utspiller seg innenfor det nasjonale dramaet. Som et apropos kan man anføre Ludwig Wittgensteins aforisme om at et nødrop aldri kan være større enn skriket fra ett menneske, og at ingen nød kan overgå den som ett menneske opplever. Derfor kan heller ikke jordkloden og den samlede menneskeheten være i større nød enn én sjel, skrev Wittgenstein i 1944.

Omtrent samtidig med utgivelsen av Olli Jalonens Hotell för levande fikk 1980-tallets nye og estetisk provoserende prosa sitt gjennombrudd. Dette skjedde med Sonja O. har varit här (1981) av Anja Kauranen (senere Snellman) og kortprosaen og det outrerte, medievennlige imaget til Rosa Liksom (egentlig Anni Ylävaara). Selv om også de unge var bevisste Finlands historie og Sovjetunionens skygge i sin diktning, erstattes etiske refleksjoner med ironi, nasjonale symboler med klisjeer og moralske forbilder med kyniske opportunister. Hovedpersonen Impi Agafiina beveger seg gjennom nordfinske landskaper i Rosa Liksoms første roman Kreisland (1996), hun deltar også i Fortsettelseskrigen, men dette er en lek med nasjonens mytologiske inventar. Gjennom sin postmoderne forakt for estetiske konvensjoner ble Rosa Liksom og Anja Kauranen merkesteiner for et mentalt omslag i Finlands finskspråklige litteratur på 1980-tallet. Unge forfattere utfordret Finlands konservative lesere og kritikk gjennom sine estetiske eksperimenter med etiske problemer, og det endatil fra nasjonalhistorien. Det provoserende var at den etiske refleksjonen ikke skulle være overordnet tekstens form, men bare et virkemiddel for å forstørre den estetiske opplevelsen.

Anja Kauranen og Rosa Liksom forsterket også tendensen med kvinnenes inntog i forlagenes lister over romanforfattere. Inn på 1970-tallet var disse dominert av mennene, med den etablerte Eeva Joenpelto som det lysende, regelbekreftende unntaket i selskap med Eeva Kilpi og Kerttu-Kaarina Suosalmi. Man skal være varsom med å bruke ”kvinnelitteratur” som merkelapp, men i andersonsk betydning vil kvinnens perspektiv selvsagt også være interessant å betrakte som unikt i produksjonen av forestillinger om det nasjonale fellesskapet. Det er da ikke kjønnet eller ståstedet i seg selv som er det interessante, men de særegne identifikasjonene og observasjonene som kan gjøres fra disse posisjonene i det forestilte fellesskapet. Forskjellene mellom menns og kvinners erfaringsgrunnlag blir da i seg selv en utvidelse av det nasjonale rommet og dets inventar, som for eksempel i Sally Salminens Katrina og Anja Kauranens kvinneportrett i Hudens tid (1993).

Bruken av, for ikke å si jakten på, sin egen og familiens biografi er sentral i Hudens tid. En voksen datter følger sin aldrende og døende mor i de siste årene, månedene, dagene og timene i sengen på sykehjemmet. Fortellingen springer mellom de sårene som ikke vil gro på den gamle kroppen i sykesengen, og en tilbakeskuende livsskildring av sjelelige sår som heller aldri leges. Moren har båret på en stor og for datteren overveldende hemmelighet livet igjennom, og i det samme livet har moren måttet tåle en alkoholisert og krigsinvalid ektemanns knusende knyttnever i en uendelighet. Den personlige nakenheten, ømheten og sårbarheten som huden representerer, har verken plass i den offisielle, nasjonale historien eller i den samtidige offentligheten, men er taust levende i det lille menneskets liv og historie. Dette er likevel ingen sentimental mor-med-datter-på-dødsleiet-bok, og ingen av hovedpersonenes liv fremstilles som noe mønster til etterlevelse. Hudens tid er ført i et direkte språk som verken pynter på datterens møte med sykehjemmets virkelighet eller pakker tilværelsen inn i silkepapir.

Med utgangspunkt i det finske bokåret 1998 skriver Hufvudstadsbladets litteraturkritiker Pia Ingström at de finskspråklige, kvinnelige forfatterne skriver på en ny måte om gamle temaer som kjærligheten. De skriver om sanselighet, ekkelhet og seksualitet som utildekket kroppslighet, og det med langt mindre sosiologisk og psykologisk patos enn sine forgjengere. Ifølge Ingström har også det tungsinnet som etter hennes syn har preget mannlige, finskspråklige forfattere på 1990-tallet, begynt å lette. Det kan synes som om de, og da særlig de yngre, har forlatt den tyngre tilgjengelige etiske og psykologiske dybdeboringen gjennom lag på lag med mørke og ondskap etter erkjennelser av tilværelsens mening. Skiftet har skjedd til fordel for skråblikk på mennesker og miljøer i en lettere litteratur som parodierer kulturelle arketyper, bruker ironiens latter eller det burleske og groteske absurdum. Denne finskspråklige mannsprosaen, som ikke minst Jari Tervo og Arto Paasilinna har vært representanter for, ble ytterligere eksponert da Kari Hotakainen fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2004 for romanen Löpgravsvägen (2002).

Oppsummert kan vi si at den finskspråklige litteraturen mellom 1950 og 1980 har vært preget av romankunst med nasjonal realisme, samtidig som leserne har vist seg å vende ryggen til pessimistiske perspektiver i formen til den modernistiske, eksperimenterende prosaen. Den brede leserkretsen har ønsket seg virkelighetsnære skildringer av den finske virkeligheten i en positiv og byggende ånd, og har ifølge Pekka Tarkka for en stor del fått dette. Ved siden av de litterære tungvekterne var det derfor også rom for folkelige fortellere som Kalle Päätalo og hans Koillismaaserie (1960-1969) og den enorme, selvbiografiske Iijokiserien i 25 bind (1971-1995). Noen av de finskspråklige romanene skapte engasjerte debatter i samtiden, og på 1950- og 1960-tallet raste det nærmest uforsonlige bokkriger om landets moralske og historiske selvforståelse. Linnas Okänd soldat, Rintalas Fjärrpatrullen (1963), som profanerer både myten om Fortsettelseskrigen og forulemper lottebevegelsen seksuelt, og Salamas Midsommardansen var på denne måten viktige deltakere i den kollektive produksjonen av den nasjonale selvforståelsen. Bildet av de to siste tiårenes finskspråklige litteratur er ellers uten noen entydig tendens, men varsler i alle fall et farvel til den lange, sosialrealistiske tradisjonen. Det var på tide, vil kanskje noen si, og med glede hilse villnisset av litterære forsøk velkommen, mens andres refleks er å lete etter Väinö Linnas, Eeva Joenpeltos og Paavo Rintalas verdige arvtakere blant de nye forfatterne.

Finlands finskspråklige prosalitteratur på 1900-tallet kan i det hele tatt betraktes som et nasjonalt rom som er blitt stadig større ved at det ble fylt med identifikasjoner av et bredt spekter av nasjonale myter og nasjonalhistorie, landskaper og miljøer, personer og hendelser i deres liv og omgivelser. Disse identifikasjonene i finsk språkdrakt har samtidig bidratt til å produsere forestillingen om Finland som et fullverdig nasjonalt fellesskap, og det var de finskspråklige prosaforfatterne som viste hele Finland frem for sitt eget folk og for lesere i Norden og verden over. I sum har de finskspråklige romanforfatterne derfor skapt en nasjonallitteratur som fra de mange perspektivene dokumenterer Finlands historie. Disse romanene har formidlet skildringer av jordbruk og skogbruk, sosiale endringer av urettferdighet og klassekamp, industrialisering og sentralisering, og selvsagt også den omfattende volden. Dette kollektive aspektet ved nasjonallitteraturen ble utvidet med flere svenskspråklige romaner mot slutten av århundret, da nasjonsbyggingsprosjektet vel var et tilbakelagt stadium i Finlands historie.

To språk, to litterære kanoner - ett folk?
Den finske litteraturprofessoren Viljo Tarkiainen har beskrevet den litterære delingen av Finland som en prosess der den finskspråklige litteraturen går fra en lokal hjemstavnsbevissthet til en utvidet fellesskapsforestilling. Dette har sitt grunnlag i en overordnet nasjonsforestilling som er i tråd med J. V. Snellmans patriotiske program for en finskspråklig nasjonallitteratur. De svenskspråklige forfatterne forlater på sin side den runebergidealistiske veien, og går fra forestillingen om et stort og udelelig nasjonalt fellesskap til forestillingen om tette, lokale og regionale fellesskap basert på svenskheten. Denne oppdagelsen av Svenskfinland og den finlandssvenske situasjonen i Finland ved innledningen til det 20. århundret ledet imidlertid til svenskspråklig isolasjon i en minoritetsposisjon i Finland. Kai Laitinen våger å tid- og stedfeste denne kulturelle delingen av den nye staten Finlands litteratur til opprettelsen av det finlandssvenske, modernistiske litteraturtidsskriftet Quosego i 1928. Det var et tidsskrift nærmest uten referanser til eller presentasjoner av finskspråklig litteratur.

En strukturelt sammenfallende slutning med Tarkiainens har P. O. Barck med utgangspunkt i sin tese om en arbeidsdeling i Finlands litteratur. Der står de finskspråklige forfatterne for skildringer av sosial problematikk med naturalistisk energi, mens den finlandssvenske litteraturen på sin side rommer søkenen, jeg-refleksjonen og subjektets stolthet og ironiske distanse. Merete Mazzarella er kritisk til en slik tenkning, for hun mener at den livsfølelsen som kommer til uttrykk i de finlandssvenske desillusjonsromanene, også sier noe om tiden og tilstanden i nasjonen fra et bestemt perspektiv. Gode eksempler på dette kan Arvid Mörnes Ett liv og Jarl Hemmers En man och hans samvete utvilsomt utgjøre. Det kan ikke være slik at alle romaner skal være i pakt med Georg Lukâcs’ krav om at romanen skal være historisk representativ og gjengi et autentisk livsrom som så skal forbedres gjennom tekstens tilblivelse, sier Mazzarella i Det trånga rummet.

Dette er innvendinger som kanskje også bør rettes mot Benedict Andersons teori om romanen som felleskapsprodusent, for det kan se ut som om det er bestemte romantyper som ligger til grunn for hans teser. Kollektivromanen synes i så måte å være det viktigste premisset for Benedict Anderson, ettersom særlig kollektivromanen bruker sosialrealistiske og naturalistiske fremstillinger som kan ha en identifiserende funksjon for nasjonen. I den realistiske tradisjonen skildres gjerne personer ut fra deres materielle betingelser og ideer de er inspirert av. Hos for eksempel Linna og Joenpelto vil romanfigurene forsøke å skaffe seg selv og familien et utkomme, en fremtid i rettferdighet, en formue, en oppreisning eller en sosial status. Ved siden av å være menneskeskildringer og psykologiske avsløringer er dette litteratur som også identifiserer og har etisk bevissthet om medborgere og deres materielle betingelser i det forestilte fellesskapet Finland.

Den litterære delingen av Finland reflekteres selvsagt også i litteraturhistorieverkene. Maijaliisa Jokinen har i Från fjärran land til staden Tainaron (1993) som siktemål å presentere den finskspråklige litteraturen for skandinaviske, og da i hovedsak svenskspråklige, lesere. Med unntak av et portrett av Edith Södergran, skriver Jokinen utelukkende om den finskspråklige litteraturen. Kai Laitinens Finlands litteratur (1988) har en innretning som gjenspeiler den inkluderende tittelen, og her reduseres den finlandssvenske litteraturens plass i tråd med de endringene som skjer i Finlands samfunns- og kulturliv utover 1900-tallet. Laitinen presenterer de svenskspråklige kjempene fra 1800-tallslitteraturen med egne navn og avsnitt, men i beskrivelsen av utviklingen utover 1900-tallet heller han mer og mer over til generelle sideblikk på den finlandssvenske litteraturen som en litterær underkategori eller gruppe av typen ”Bo Carpelan og den finlandssvenske lyrikken”. Det samme skjer for øvrig når den svenskspråklige litteraturen i Finland blir registrert i Sverige som generelle sideblikk mot denne litteraturen som gruppe, slik det gjøres i Bernt Olsson og Ingemar Algulins Litteraturens historia i Sverige (1995).

Den finlandssvenske kultureliten har på sin side arbeidet for å vedlikeholde forestillingen om et egenartet og avgrenset språk- og kulturfellesskap på svensk grunn i Finland. Dette har sikret den finlandssvenske litteraturen en større plass enn bare litteraturhistoriske sideblikk med henvisninger til generelle tendenser i finlandssvensk litteratur. Den finlandssvenske litteraturen ruver derfor i sin egen tobinds litteraturhistorie Finlands svenska litteraturhistoria (1999-2000), redigert av Johan Wrede og Clas Zilliacus. Dette verket signaliserer historisk storhet samtidig som det også kan være en veiviser til de svenskspråkliges kulturelle isolasjon i Finland. Året før denne store, finlandssvenske litteraturhistorien kom ut, fikk Finland et helt nytt finskspråklig litteraturhistorieverk som skulle avløse Kai Laitinens. Dette nye verket, Finlands litteraturhistoria 1-3, ble fullført i 1999 under Yrjö Varpios redaksjon. Disse to storslåtte litteraturhistorieverkene fra 1990-tallets siste år bidrar samtidig til å reise problemet om hvilke tekster som skal utgjøre Finlands litterære kanon i det 21. århundret, når språkgruppene hver for seg fremdeles opererer med utvalg blant sine egne forfattere og deres tekster.

En kanon er et utvalg blant det høyest verdsatte innenfor en kulturtradisjon, og en nasjonal kanon reflekterer de høyeste verdiene til det forestilte fellesskapet innenfor denne tradisjonen. Skolen har tradisjonelt hatt en viktig rolle i det å innlemme nye generasjoner i det nasjonale fellesskapets kulturelle kanon. Den skal tilby elevene et utvalg av det beste og mest betydningsfulle fra nasjonens tradisjon og kulturelle verdier, men også av universelle innsikter og erkjennelser fra europeisk åndsliv og dannelsestradisjon. Også i den finske skolens litterære kanon reflekteres språkgrensene i nasjonallitteraturen ved at de finlandssvenske gymnasene legger størst vekt på svenskspråklig litteratur. I de finskspråklige gymnasene utgjør derimot utvalg fra den finskspråklige litteraturen kjernen og tyngden i den kanonen som elevene skal tilegne seg. Elias Lönnrots Kalevala og Aleksis Kivis Sju bröder er i så måte slående eksempler på den todelingen av Finlands litteratur som daglig reproduseres i skolen. Disse høydepunktene i finskspråklig litteratur og kultur er ikke fullverdig representert i de finlandssvenske gymnasene, mens de er mytologiske og folkloristiske ankerfester for de finskspråklige. Til gjengjeld er J. L. Runebergs Fänrik Ståls sägner et felles høydepunkt i begge språkgruppenes litterære utvalg.

Dette dokumenteres av den listen som litteraturhistorikeren Juhani Niemi har laget over Finlands mest populære tekster som er skrevet på eller oversatt til finsk, basert på forlagenes opplagstall. Denne folkets ti-på-topp-liste toppes ikke overraskende av Johan Ludvig Runebergs Fänrik Ståls sägner, Aleksis Kivis Sju bröder, Elias Lönnrots Kalevala og Väinö Linnas Okänd soldat. Deretter følger Juhani Ahos Järnvägen og Aleksis Kivis Sockenskomakarna, mens de neste plassene fylles av Linnas Pentinkulmatrilogi, Zachris Topelius’ Fältskärns berättelser og Aleksis Kivis Förlovningen (1866). Det er påfallende at hele fem av de nærmere tretti mest populære tekstene i Finland er skrevet av Aleksis Kivi, mens Väinö Linna er representert med fire tekster, og alle er trykt i finskspråklige opplag som er større enn 100.000 eksemplarer. Verken lyrikerne Eino Leino, Edith Södergran eller prosaforfattere fra den finlandssvenske litteraturen nådde opp på denne opplagsbaserte listen.

Selv om Finland utvilsomt utviklet en nasjonallitteratur under den lange nasjonsbyggende perioden frem mot 1980-tallet, er dette knapt noen felles litterær kanon for både den finsktalende og den svensktalende delen av befolkningen som kan manifestere Finland som ett forestilt fellesskap. Den mest markante fellestendensen i de to litterære leirene på 1900-tallet er heller at de kollektivene som gjøres til individets sentrale sosiale referanser, er avgrenset til den egne språkgruppen og det egne sosiale laget, og det så å si uten blikk for den andre. Landets felleslitteratur ser derfor ut til å bestå av Michael Agricolas didaktiske bestrebelser, Zachris Topelius’ nasjonalhistoriske tekster og Johan Ludvig Runebergs nasjonalideologiske skrifter. Uttrykk for en felleskanon i 1900-tallslitteraturen utgjøres av tilfeldige høydepunkter som Edith Södergrans modernistiske lyrikk, Nobelprisen i litteratur til Frans Eemil Sillanpää i 1939, Väinö Linnas epos om nasjonalstatens tilblivelse, bokkrigene og Tove Janssons populære barnebøker. Finlands litteratur er ellers delt i to tydelig avgrensede, parallelle tradisjoner som følger språkgrensene og figurerer i egne litteraturhistorieverk. ”Finlands litteratur” kan derfor knapt sies å eksistere som det nasjonale fellesskapets kanoniserte fellesarv så lenge språkgruppene marginaliserer hverandre i den egne litteraturen og det litterære utvalget som gjengir det historiske, sosiale og kulturelle fellesinventaret i Finland.

7. Er nye Nokias suksess en pyrrhosseier i eposet om den finske velferdsstaten?
Den allmenne termen globalisering skjuler en bevisst politikk som står i konkurranse med andre politiske ideer og alternativer, fremhever den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Globalisering er ikke navnet på en naturlov, men en politikk som utfordrer eksisterende systemer, som den nordiske samfunnsmodellen. Dette reiser spørsmålet om opprinnelig nasjonale foretak som det en gang finske Nokia passer inn i denne velferdsstaten etter at både eierskap, språk og mentalitet er blitt utenlandsk. Eller blir foretaket da en trojansk hest, fylt av fellesskapsforestillinger som er den nordiske velferdsstatsmodellen fremmed? For Finlands vedkommende skal man kanskje ta et lite forbehold hva gjelder oppfyllelse av velferdsstatens fordelingspolitikk, for Finland er vel å regne som det mest borgerlig-kapitalistiske av de nordiske landene. Her har kapitaleierne fått de fordelene og den handlingsfriheten de mener er nødvendig for sin virksomhet, mens samfunnsklimaet er ganske annerledes og hardere for de svake og uproduktive.

Arbeiderbevegelsen har det siste tiåret mistet makt gjennom endringer i arbeidsmarkedet, mekanisering og automatisering av arbeidsprosessene, økning av lønninger og levestandard, og et påfølgende tap av gruppeidentitet. De som lever av å tilby sin kropp og hjerne til kapitaleierne, er blitt kraftløse og maktesløse siden deres makt er betinget av kapitaleiernes behov for arbeidskraft. Kapitalen ser derimot ut til å vokse i kraft av seg selv og med hjelp fra de manglende restriksjonene, skattelettelsene, de teknologiske mulighetene og av de manglende motkreftene i kombinasjon med det eksploderende konsumet av mat og alkohol, fordummende fjernsyn og tidsfordrivende nonsensprodukter. Samtidig forringes de hardt tilkjempede fordelingsmekanismene i takt med at skattemuligheten, selve pilaren i den nordiske velferdsstatsmodellen, undergraves. Uten skatter kan ingen demokratisk og sosial velferdsdistribusjon basert på gjensidighet skje.

Den svenske forfatteren Sven Lindqvist skriver i så henseende at makten og kapitalen kommer til å avleires i et lite sjikt av kapitaleiere, administratorer og en utvalgt arbeiderelite som styrer produksjonen og restene av det vi kjente som velferdssamfunnet, og da bare på det nivået som er nødvendig for å opprettholde et marginalt system: produksjon, konsum, kapitalopphopning. Stadig flere og nye grupper mennesker kommer til å bli slått ut av virkningene av denne nye utviklingen, og de vil ende opp i marginaliserte subkulturer som er uten verdi, det være seg som arbeidere, konsumenter eller velgere. Det vil også oppstå et skille mellom friske, høyproduktive arbeidere, og de syke, slitne og lavproduktive. Avlønning etter innsats og personlig ansvar for pensjoner og helseforsikringer avvikler solidariteten, og stadig flere vil bli støtt ut i håpløshet etter hvert som velferdsstatens sikringssystemer bryter sammen.

Finland er svært utsatt for svingninger i verdensøkonomien fordi så å si alle landets inntekter kommer fra konkurranseutsatt industri og næringer, og da særlig innen elektronikk og trevareforedling. Når industrien tar telling, som etter Sovjetunionens uvirkelige oppløsning i 1991, gjenfinner man gjerne ofrene for disse hendelsene der hvor industrien en gang stod sterkest, som i den tradisjonsrike industribyen Tammerfors. De tre neste årene opplevde Finland negativ økonomisk vekst, og på det verste ble bruttonasjonalproduktet redusert med 8 %. Forrige gang den finske industrien gikk på en smell som følge av omveltninger i øst, var da den russiske bolsjevikrevolusjonen snudde opp-ned på alt i etterkant av den innbringende jobbetiden i Finland i årene 1914-1917. Også den gang ble det bom stopp i finsk økonomi, med påfølgende massearbeidsledighet og kraftig prisstigning, slik at nøden straks meldte seg i Tammerfors og andre finske byer og industristeder.

Krisen i begynnelsen av 1990-årene var likevel mer omfattende, for mens arbeidsledigheten var i overkant av 3 % i 1990, steg den reelt til nærmere 20 % i 1994, og omfattet nærmere 500.000 mennesker. Av disse ble bortimot 200.000 definert som langtidsledige, med de konsekvenser dette hadde for dem og deres familier. Den finske sosiologen J. P. Roos regner med at minst like mange barn, altså omlag 200.000, var rammet av langtidsledigheten, og de fulle virkningene av denne begynner først nå å bli kjent. Under denne krisen hadde den borgerlige, finske staten en sosial buffer i den mer rettferdige delingen av samfunnsgodene enn under krisen i 1917 og den store depresjonen i årene 1930-1933. Ved innledningen av 1990-tallet fantes det tross alt sosiale ordninger som til en viss grad kunne fungere som et sikkerhetsnett under de nødstedte, og som i alle fall kunne beskytte staten mot opprør.

Likevel måtte Frelsesarmeen og andre humanitære organisasjoner bistå med utdeling av mat og klær til Finlands mange nye fattige først på 1990-tallet, som de hadde gjort flere ganger tidligere i det 20. århundret. Det var brødkøer i de store byene, tiggere og hjemløse i gatene, og det finske fellesskapet forvitret for en tid henimot den gamle delingen av samfunnet i de som hadde og de som ikke hadde. Som om ikke dette var nok, måtte Finland også takke ja til matvarehjelp fra EU for å avhjelpe den uholdbare situasjonen, skriver J. P. Roos, og om lag 100.000 mennesker ble registrert som periodisk sultende mellom våren 1992 og våren 1993. Noe så uhørt hadde ikke Finland opplevd siden den store depresjonen i trettiårene.

Nye Nokia bidro sterkt til den raske gjenreisningen av den finske nasjonaløkonomien utover 1990-tallet, direkte og gjennom ringvirkninger av virksomheten. Mens Finland på 1960-tallet var et økonomisk og industrielt u-land i Norden, passerte landet til og med Sverige i størrelsen på BNP per innbygger etter nokiasuksessen på 1990-tallet. Forhistorien var at det tradisjonsrike, multibransjeforetaket Nokia måtte legge deler av industrivirksomheten ut for salg som følge av nedgangstiden sist på 1980-tallet. Elektronikkdelen klarte man ikke å få solgt, for verken Ericsson eller Philips fant noe av interesse her. Dette gjorde Nokias suksess etter 1992 mulig, etter at den da unge og fremadstormende Jorma Ollila hadde overtatt roret i det fallerte selskapet. Ollila tok sjanser som bare var akseptable å ta i en slik situasjon, og han kastet vrak på foretakets multibransjestrategi for å rendyrke en spesialisert telekommunikasjonsstrategi gjennom produksjon av mobiltelefoner.

Deretter produserte Nokia resultater som Finland knapt kunne drømme om, og dagens Nokia er et engelskspråklig, verdensomspennende foretak med over 50.000 ansatte i 50 land og hovedkontor i Esbo utenfor Helsingfors. Den nokiadominerte eksporten av elektronikkprodukter utgjorde 31 % av Finlands eksport i toppåret 2000, og Nokia med sitt leverandørnettverk i Finland stod for hele 4 % av landets bruttonasjonalprodukt dette året. Mange har blitt rike i Finland på gullegget Nokia, og store deler av inntektene har blitt skattlagt i det som en gang var hjemlandet. Nokia har også medvirket betydelig til utviklingen av en solid kunnskapsindustri i Finland, gjennom bidrag som blant annet universitetene i Uleåborg og Jyväskylä ellers kunne ha sett langt etter, og foretaket har stimulert vitenskapelige miljøer til å drive grunnforskning og produktutvikling.

I kjølvannet av den nordamerikanske enronskandalen talte Jorma Ollila i beroligende vendinger til generalforsamlingen om konsernledelse den 21. mars 2002. I Nokia var alt vel, og dette skyldtes Nokias åpenhet og mulighetene til innsyn i konsernet, i tillegg til at foretaket hadde forlatt finsk selskapskultur og nordiske stemmerettighetsordninger. Dette var en nødvendighet ettersom eierskapet var blitt internasjonalt, noe som ble gjenspeilet av den generalforsamlingen han talte til. I den samme talen viste Ollila til en underliggende suksessfaktor for nye Nokia, og det var at den finske staten i 1993 fjernet begrensninger for utenlandsk eierskap, med det resultatet at under 10 % av aksjene i Nokia var på finske hender i 2002, mot over 80 % ti år tidligere. Nokia var blitt et globalt, utenlandseid foretak med finsk navn og toppledelse.

Jorma Ollila i 1992 og Jorma Ollila i 2002 befant seg i to helt forskjellige verdener; i 1992 opptrådte han som om han hadde alt å vinne, i 2002 som om han hadde alt å tape. I 2002 hamret han derfor løs på de finske skattene som hemsko for konkurranseevnen, og Ollila hevdet muligheten for at også den gjenværende virksomheten måtte flytte ut av Finland. I 1992 brukte han av det samme nasjonale fellesskapets ressurser for å berge Nokia og sikre tusener av finske arbeidsplasser. Den gangen trengte Nokia støtte fra det finske fellesskapet for å virkeliggjøre den nye industristrategien, og Nokia kunne nyte godt av de fruktene som et nasjonalt skole- og utdanningsvesen hadde frembrakt. En politisk konsensus om satsning på høyteknologi for å få Finland ut av den økonomiske krisen utløste også økt innsats med offentlige midler på teknologisk forskning og polytekniske utdanningsveier. I Norden har Finland den høyeste befolkningsandelen med utdanning på høgskole- og universitetsnivå (25 %), og Nokia kunne også støvsuge Finlands universiteter og tekniske høgskoler for å finne den kompetansen som kunne utvikle en ny mobiltelefonteknologi, den som skulle gjøre Nokia til markedsvinner i den sylskarpe konkurransen mot Ericsson og Motorola. Finlands variant av den nordiske velferdsstatsmodellen var derfor uten tvil en vesentlig suksessfaktor for nye Nokia, selv om den ikke ble nevnt med ett ord i Ollilas tale til generalforsamlingen i 2002.

Den tyske sosiologen Ulrich Beck har i så henseende pekt på at topplederne i globale foretak er de siste til å akseptere de sosiale virkningene av den globale økonomien, og at de faktisk er svært avhengige av det finnes stater med godt utbygde velferdssystemer. Dersom slike foretak vegrer seg for å betale skatt, undergraver de fordelingen av sosiale goder, og sager samtidig av den grønne grenen som de selv sitter på. Den nordiske velferdsstatsmodellen hviler i så måte på forutsetninger som en økonomisk og sosialt aktiv stat, et rettferdig rettssystem og befolkningens vilje til å arbeide for et felles beste. Dette krever en gjensidighetsforståelse mellom ulike grupper med respekt for hverandres jevnbyrdighet og aktelse for den enkeltes verdi, også de med minoritetstilknytning, de syke og de svake.

Det å betale skatt til et slikt fellesskap er også en symbolsk offerhandling som gjør at vi kan identifisere og anerkjenne hverandre som medborgere med felles mål og omtanke, og ikke møte hverandre bare som konkurrenter og potensielle fiender. Politikere, næringslivsledere og aksjonærer som ikke identifiserer seg med den nordiske velferdsstatsmodellen, vil neppe forstå den fulle rekkevidden av den, og derfor heller ikke forsvare en slik storslagen fellesskapsidé. Det kan være verdt å merke seg at denne nordiske måten å organisere samfunn på er en torn i øyet på nyliberalismens ideologer, enten de sogner til thatcherismen, USAs republikanske høyreradikalisme, New Labours såkalte Tredje vei-program eller til grådigheten alene. Den antagonistiske globaliseringspolitikken fordrer nemlig en økonomisk og sosial alle-mot-alle-situasjon hvis grunnbetingelse er selvpålagt politisk handlingslammelse i regjeringene og talende tomhet i nasjonalforsamlingene.

Det å ikke gripe inn for å avverge økonomisk og sosial ulykke, er imidlertid en meget sterk og gjennomtenkt handling; til sammenligning er det etter Veitrafikkloven straffbart å ikke stanse og handle til beste for den som er blitt utsatt for uhell eller ulykke. Den globale kapitalismen beveger seg i det hele tatt i stadig konflikt med etiske og liberale forestillinger om frihet og likhet, fellesskap og rettferdighet, og de multinasjonale selskapene korrumperer til og med selve kriminalitetsbegrepet. Pierre Bourdieu bruker i den forbindelse Emile Durkheims anomi-begrep til å peke på sammenhengen mellom den nyliberalistiske politikken og økningen i kriminaliteten. Denne utbredelsen av normløshet og manglende fellesskapsmentalitet har ikke sitt utspring i et parasittisk og underprivilegert lumpenproletariat, men i de parasittiske og privilegerte outcast-gruppene i toppsjiktet av næringsliv og politiske systemer. Dette er sosiale avvikere fra fellesskapet som bruker enhver mulighet til å tøye sosiale anstendighetsgrenser, og bare motvillig betaler skatt. Felles for den aller nederste og den aller øverste klassen er at de rommer asosiale individer som befinner seg i samfunnets randsoner, i avstengte mysteriekammer utenfor fellesskapet som forskerne enten mangler nøklene til, eller med forsett velger å overse, skriver Roos.

Den manglende motstanden mot klasseskillesamfunnet i Finland kan kanskje ha med individualisme og den enkeltes stolthet å gjøre, eller forklares med politiske tradisjoner og nasjonale myter. Det 21. århundrets Finland synes uansett ikke å være et land med en befolkning som vil rive sine politikere over ende i tide og utide med kritiske oppløp, og finlenderne ser i det hele tatt ut til å ha deltatt i et konstant pågående verdensmesterskap i selvkontroll etter nederlaget i Fortsettelseskrigen i 1944, i alle fall fra mandag morgen til fredag ettermiddag. Så er vel dette også en del av Paasikivi-Kekkonenlinjen, som igjen bare er en vingeklippet versjon av runebergidealismen, hvor finlenderne underkaster seg mytene om den nasjonale selvstendighetsstriden, den individuelle utholdenheten og det evige fellesskapet i lidelsen. Særlig dette siste kan vel være bekvemt å påkalle for så vel regjeringen, Riksdagen og konsernledelsen i Nokia. Problemet er bare at det i dagens Finland ikke er tale om noe fellesskap verken i velferd eller lidelse, men at det er 10-15 % av befolkningen som skal betale prisen for åpningen av Finlands økonomi og samfunn for globale markedskrefter som i hovedsak og mentalitet har baser i bankene og på børsene i USA.

Tallene i Statistisk årbok 2003 viser at den registrerte arbeidsledigheten i Finland gjennomsnittlig har vært 12,4 % i årene 1992 til 2002. Til sammenligning viser offisielle norske tall gjennomsnittlig 4,5 % registrerte arbeidsledige i samme periode, da oljeinntektene for alvor begynte å strømme inn i statskassen. Det kriseerklærte Sverige måtte i likhet med Finland klare seg uten oljeinntekter, men leve av en konkurranseutsatt eksportindustri. I motsetning til Finland valgte imidlertid Sverige å forsøke å opprettholde velferdsstatens gjensidighetsforpliktelser overfor de svakeste også i harde nedgangstider. Likevel har Sverige måttet tåle i gjennomsnitt 7,5 % arbeidsledighet fra 1992 til 2002. Som en av verdens sterkest utbygde velferdsstater gjennom hele etterkrigstiden har derfor Sverige hatt en lang vei å gå ut av den økonomiske krisen, og sliter ennå. Ved hjelp av Nokias suksess og befolkningens evne og vilje til å tie og tåle kom Finland seg derimot raskt på fote, og med Finland menes da dem som havnet på solsiden i privilegiesamfunnet.

Ved hjelp av globaliseringspolitikken er de nordiske velferdsstatene i ferd med å demonteres til personlig begjær i nyliberalismens forkledning. Med denne demonteringen forsvinner så vel de kollektive sikkerhetsordningene som viljen til å bidra til fellesskapet, hva enten det gjelder å betale skatt eller å stille opp på dugnad i lysløyper. Når det er blitt opp til enhver å sikre seg selv, kan man vel vanskelig tenke seg de andre i samfunnet som noe annet enn potensielle konkurrenter, for ikke å si fiender. Dette er en ukultivert naturtilstand som reflekterer den machiavelliske hersketeknikken, beskrevet utførlig av Thomas Hobbes i første bok av Leviathan fra 1651. Når enhver så har sikret seg selv, på bekostning av andre og det tidligere fellesskapet, er det neppe noe igjen til nesten. For Finlands vedkommende skulle det være en tankevekker at nettopp en voksende grådighet blant de privilegerte, kombinert med den urettferdige eiendomsfordelingen, var en vesentlig faktor i opptakten til Innbyrdeskrigen i 1918.

Med industrialiseringen av Finland på slutten av 1800-tallet skjedde det en modernisering av økonomi og samfunn, kommunikasjonene ble forbedret og innenrikshandelen utviklet. Bondesamfunnet skiftet fra naturalhusholdning til pengeøkonomi, og med det ble levekårsforskjellene mellom selveiende bønder og husmenn og leilendinger utvidet. Med industriens tidsalder fikk skogen en helt ny verdi, og bøndene kunne tjene penger på å selge skog til industriforetakene. Dette la begrensninger på husmennene, som tidligere fikk utnytte skog og rydde utmark fritt, men som fra da av måtte betale for avvirket skog og brensel. Med bøndenes nye inntekter og muligheter for utvidelse av gårdene fulgte også plutselige oppsigelser av muntlige husmannskontrakter. Slik ble usikkerheten, fattigdommen og klasseskillet på den overbefolkede finske landsbygda i sør forsterket av kapitaliseringen og den asosiale grådigheten som fulgte med denne prosessen. Grådigheten, det menneskelige urbegjæret med utspring i den evige Eros, og betydningen av begjæret for utløsning av vold og ondskap, skal derfor ikke undervurderes i forsøket på å forstå premissene for klassekamp, revolusjon og innbyrdeskriger.

8. Skipper med foreldet sjøkart?
Når vi kjører inn mot Helsingfors langs Västerleden, bader de flotte forretningspalassene til finansfyrstene i Nokialand i lav septembersol. På den speilblanke viken gjennomfører noen entusiaster en treningsstund i kajakkene sine denne ettermiddagen. Snart svinger vi inn Mannerheimgatan fra vest, kjører forbi Svenska Teatern og Stockmanns varehus. Stockmanns er åpenbart det finske småborgerskapets eventyrlige mummihus, skapt for voksne barn med kredittkort og en umettelig trang til å gjenoppleve mirakeldramaet med Askepott, prinsen og barmhjertige feer og hjelpere. Så får vi Hovedpostkontoret på høyre hånd, Riksdagsbygningen til venstre, og vi farer gjennom et mylder av biler, busser, fotgjengere, trikker og blinkende lyskryss til akkompagnementet fra et voldsomt rammel av brolegningen. Like etter kjører vi ned mellom de gamle, dødsdømte jernbanemagasinene og Alvar Aaltos udødelige strek i Finlandiahuset, ned til innsjekkingsekspedisjonen og lasterampene til jernbaneselskapet VRs BilTåg.

Etter noen timers venting i et stille hjørne av Hovedjernbanestasjonen i Helsingfors begynner skumringen å bli merkbar. De mange tårnene i hovedstaden suger til seg de siste av kveldsolens stråler, og snart fremstår det lysende, grønt gjennomskinnelige glassbygget til Helsingin Sanomat som et futuristisk mediemareritt. I Finlands største avishus er det ingen steder å trekke seg tilbake og gjemme seg for nysgjerrige bigbrotherblikk. Tynget av bager og vesker med mat, klær og toalettsaker rusler vi de to hundre meterne fra biltogets ramper til nattogets perrong. Vel innunder stasjonsoverbygget ser vi vår røde traver hvile øverst på bilvognen som skal henge bakerst på nattoget til Uleåborg. Dagen ender med smørbrød og mellanöl i en sovekupé, og så søker vi natteroen, innhyllet i boggihjulenes kalang-kalang etter skinnegangen - mot nord, mot nord.

Det grå og grønne toget dundrer inn i skog og utover myr, langs gjenvokste enger og åkrer. Klokka går mot seks, og natten blir til grå og dunkel demring. Over fargeløse åkerlandskap danser de siste hvite skoddealvene med mørke furuer som tause tilskuere. Grå, laftede tømmerhus med svarte vinduer, dype grøfter som er i ferd med å vokse igjen; her har mang en rygg verket om kvelden, og bare skoddealvene er tilbake for å danse over de gjengrodde engene hvor såter av rug og høy skulle stått oppmarsjert. Bonden Paavos etterkommere er her ikke i hopetall lenger, og sisuen og den ukuelige troen på en gang å lykkes som de arvet fra ham, tok de med seg, mange av dem ut av Finland. Selv om slikt knapt kan måles, har vel Finland gjennom tidene eksportert mennesker i form av jordtreller, soldater og fruktbare kvinner for større verdier enn det eksporten av trevarer, maskiner og elektronisk utstyr har utgjort. Forskjellen er selvsagt at menneskeeksporten har gitt størst verdiskapning i mottakerlandene, mens likheten er at verdiskapningen av Finlands menneskelige og materielle ressurser uansett er kommet hovedsakelig de havende klassene til gode.

Det bor nærmere 350.000 mennesker av finsk herkomst i første og andre generasjon i Sverige, og den store emigrasjonen var sammenfallende med det industrielt velutviklede Sveriges behov for arbeidskraft på 1960- og 1970-tallet. Dette var før folkhem-kvinnene for alvor tok steget ut i arbeidslivet, og før innvandringen fra områder utenfor Norden og Europa skjøt fart. ”Dette folket mistet flere på vestfronten enn hva den onde krigen hadde gjort slutt på. Disse menneskene gav seg i vei bortom havet like endelig som om de hadde lagt seg i gravens muld. Dersom Finland hadde vært er kapitalistisk land, burde det i alle fall kreve betaling for å ha utdannet disse menneskene”, skriver Paavo Haavikko i Finlands linje, og føyer inn en kommentar fra ett av sine litterære tidsvitner fra 1970-tallets auksjonsfinland som bittert spikrer igjen dører og vinduer på hjemgården før også han reiser til Sverige for godt:

Jeg betaler ned på en gjeld. Det er jo noe slikt over dette her, på et vis. Sverige sendte for hundrer av år siden en overklasse over hit, og nå betaler Finland den gjelden tilbake ved å sende dem i Sverige en underklasse som snakker finsk. Sverige behøver folk. Finland gir sitt folk gratis og spør ikke etter noe annet. Vi vasker Sverige, utfører det skitne arbeidet. Når vi en gang blir mennesker, det vil si dyre maskiner, kommer det ordentlige negrer i stedet for oss. Aldeles ordentlige, svarte mennesker. (Forf. overs.)

Nattoget ankommer Uleåborg i rute, og på stasjonen blir riktig BilTåg-vogn koblet ifra før toget skal fortsette mot Rovaniemi og finsk Lappland. Klokken er kvart på åtte finsk tid og én time foran Sveriges. Oppover Bottenviken blåser det en frisk sørlig bris som går opp i stiv kulings styrke enkelte steder. Mens jeg venter på bilen, kommer jeg i prat med en annen ventende, en velkledd, middelaldrende mann. Jeg innleder på engelsk for sikkerhets skyld, spør where he is going, og han skal på fisketur inn i villmarken, til Kuusamo øst mot russegrensen. Og jeg da? Jeg forteller ham hvor vi har vært, om Lärkkulla i Karis og Virkby gymnasium i Lojo, og -
Da bryter han meg av på sitt svenske morsmål. Han hadde selv gått på det som den gangen, på 1950-tallet, var Virkby samskola, og det var en Veronica S. der den gang også, en ung pike. Ja, det var det. Hun var Veronica S. og han var Leif A. og de hadde ikke møtt hverandre på flere tiår. Jeg møtte derimot dem begge med få timers mellomrom, og hvem var jeg, annet enn en nysgjerrig medreisende og tilfeldig gjest i landet deres? Leif A. kjører deretter av sted i sin røde Golf mot vakende ørreter og sene kvelder rundt bålet i Kuusamo der han kanskje i et lykkelig øyeblikk kan høre den karelske bjørnen brøle i det fjerne.

Det ramler i stål og buldrer i jern når de store bilene på øverste dekk kjører av jernbanevognen og ned rampen til ventende passasjerer på perrongen. Den kalde vinden gjennomborer stasjonsområdet, men varmeapparatet gjør det snart lunt omkring oss. Litt over en time senere er vi i bunnen av Tornedalen og står på terskelen til Sverige. Vi tanker billig diesel i Torneå, og jeg tenker på reisen, på inntrykkene og i hvor stor grad mine fordommer har fått meg til å se det jeg så, til å tolke fenomenene inn i mitt verdensbilde. Noen linjer fra Herdedikter (1973) av lyrikeren Lars Huldén, med aner i sjøfartsbyen Jakobstad i Österbotten, får meg til å dra på smilebåndet idet jeg vrir om tenningsnøkkelen, slår ned hendelen til retningsviseren og får Haparanda i sikte på den andre siden av broen over Torne älv:

Underligt med alla dessa skeppare
med föråldrat sjökort
som kommer tid efter annan på sina skepp.
- Nej, säger vi, här har inte varit
något vatten på fyrahundra år.
Men det verkar som de ingenting hörde.
Snart är seglen försvunna
i dimman över ängen.


* * *


Litteratur
- Anderson, Benedict: Forestilte fellesskap. Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. Spartacus Forlag, Oslo 1996 [1983, 1991].
- Barthes, Roland: Mytologier. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1975 [1957].
- Bennet, Clinton: In Search of the Sacred. Anthropology and the Study of Religions. Cassell, London and New York 1996.
- Bjørklund, Ivar: Fjordfolket i Kvænangen. Universitetsforlaget, Tromsø 1985.
- Bourdieu, Pierre: ”For en ny, engasjert forskning.” Le Monde Diplomatique nr. 4/2003.
- Brown, A. R. Radcliffe: ”Taboo.” I Lessa, William A/Evon Z. Vogt: Reader in Comparative Religion. An Anthropological Approach. HarperCollins, New York 1979.
- Ekholm, Anders: ”Kulturarvet är gemensamt.” Hufvudstadsbladet 31. august 2002.
- Ekman, Michel: ”Ur modernismens skugga.” http://www.finland.fi/finfo/svenska/litterat5.html
- Envall, Markku: ”The Period of Independence I, 1917-1960.” Oversatt av Ritva Poom i Schoolfield, George C: A History of Finland’s Literature. University of Nebraska Press, Lincoln & London 1998.
- Eriksen, Knut E. og Einar Niemi: Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Universitetsforlaget, Oslo-Bergen-Tromsø 1981.
- Eskola, Katarina: ”Kulturens förändring i Finland ur receptionsforskningens synvinkel.” Nya Argus nr. 9-10/1987.
- Gaare, Odd: ”Det nordiske i nordisk litteratur.” Horisont 1/2002.
- Gaare, Odd: ”Nordisk identitet.” Nordisk Tidskrift 1/2003.
- Hauglid, Anders Ole: ”Nord-Troms - et tre stammers møte.” Menneske og miljø i Nord-Troms. Årbok 1982.
- Helander, Elina: Om trespråkighet. En undersökning av språkvalet hos samerna i Övre Soppero. Skriftserie Acta Universitatis Umensis 67, Umeå 1984/Almqvist & Wiksell International, Stockholm 1984.
- Hirvonen, Vuokko: ”Saami Women shaping contemporary Saami Literature.” Finfo 6/2003.
- Holmqvist, Bengt: ”Krig och människor.” Bonniers Litterära magasin nr. 8/1955.
- Holmström, Roger: ”Uppgivenhet och tillförsikt. Finlandssvenska kulturväktare i slutet av fyrtiotalet.” I Holmström, Roger (red): Från kulturväktare till nightdrivers. Bind II av Studier i Finlandssvensk 1900-talslitteratur, Svenska litteratursällskapet i Finland, Helsingfors 1996.
- Haavikko, Paavo: ”Svenskan är ett ”must”. Nordens Tidning nr. 3/1994.
- Haavikko, Paavo: Finlands linje. Atlantis, Stockholm 1979 [1977].
- Ingström, Pia: ”Kvinnorna tar litteraturen i besittning.” http://www.finland.fi/finfo/svenska/litterat4.html
- Ingström, Pia: ”Skratt och kropp i finsk prosa.” Nordisk litteratur 1998.
- Jokinen, Maijaliisa: ”Klonade böcker? Inte än!” Nordisk Tidskrift nr. 3/2000.
- Jokinen, Maijaliisa: Från fjärran land til staden Tainaron. Oversatt av Seija Torpefält. Gaudeamus, Helsingfors 1993.
- Jääskeläinen, Sakari: ”Political Taboos and National Trauma in Finland caused by the Civil War 1918.” Faculty of Cultural Studies, European University Viadrina 1999.
- Klinkmann, Sven-Erik: ”Utblick – det österbottniska dilemmat i litteraturen.” Horisont nr. 2/1987.
- Knutsen, Paul: ”En historisk gjeldsslave.” Intervju med den franske filosofen Paul Ricoeur, Morgenbladet 21. juli 2000.
- Korsström, Tuva: ”Sju år på finska.” Nordisk Litteratur 1999.
- Laitinen, Kai: Finlands litteratur. Oversatt av Kerstin Lindqvist og Thomas Warburton. Söderström & co Förlags AB, Borgå 1989 [1988].
- Laitinen, Kai: ”Över språkgränsen.” I Clas Zilliacus (red): Finlands svenska litteraturhistoria. Andra delen. 1900-talet. Svenska litteratursällskapet i Finland/Bokförlaget Atlantis, Helsingfors/Stockholm 2000.
- Lévi-Strauss, Claude: ”The Bear and the Barber.” I Lessa, William A/Evon Z. Vogt: Reader in Comparative Religion. An Anthropological Approach. HarperCollins, New York 1979.
- Lindbach, Kaisa Malinieni: “Idar Kristiansens Kornet og fiskene og den nordnorske litteraturinstitusjonen.” Menneske og miljø i Nord-Troms. Årbok 2001.
- Lindqvist, Sven: Framtidslandet. Ordfront, Stockholm 2001.
- Liukkonen, Teri: ”Antti Tuuris Österbotten – både verklighet och symbol.” Horisont nr. 3/1988.
- Lövdahl, Ulrika: ”Finskundervisningen måste revolutioneras.” Hufvudstadsbladet 31. august 2002.
- Madsen, Kjell: Flammen og hjulet. Et essay om indisk filosofi. Aschehoug, Oslo 1995.
- [Mannerheim] http://www.mannerheim.fi og http://www.kirjasto.sci.fi
- Mazzarella, Merete: Det trånga rummet. Söderströms förlag, Helsingfors 1989.
- Moring, Tom: ”Det finlandssvenske medielandskap.” Norsklæraren nr. 3/2002.
- Moster, Stefan: ”The Weight of the written Word.” Finfo 6/2003.
- Neumann, Iver: ”’Stat’ og ’folk’ i norsk begrepshistorie.” Morgenbladet 27. juli 2001.
- Niemi, Einar: ”Staten, nasjonen og de etniske gruppene i nord.” Foredrag på Ytringsfrihetskommisjonens møte i Tromsø, desember 1998, referert av Aase Wynn i Tromsøflaket nr. 3 1998.
- Nora, Pierre: ”Hukommelsens tidevannsbølge.” Oversatt av Lasse Midttun, Morgenbladet 10. august 2001.
- Nordgren, Elisabeth: ”Ropet från vidderna.” Nordisk litteratur 1998.
- Olsson, Bernt og Ingemar Algulin: Litteraturens historia i Sverige. Norstedts, Stockholm 1995.
- Orlov, Janina: ”Den muminfierade texten. Frågan om barnlitteratur, i synnerhet finlandssvensk.” I Roger Holmström (red): Från kulturväktare till nightdrivers. Bind II av Studier i Finlandssvensk 1900-talslitteratur, Svenska litteratursällskapet i Finland, Helsingfors 1996.
- Petterson, Torstein: ”Nio decennier finlandssvensk litteratur.” Horisont nr. 6/1990.
- Pihlstrøm, Kjell: ”Nei til svensk.” Kulturnytt, NRK P2, onsdag 9. oktober 2002.
- Reuter, Mikael: ”Är jag svensk eller finne?” I Språket lever! Festskrift til Margareta Westman, utgitt av Svenska Språknämnden, 1996.
- Riikonen, H. K: “Paavo Haavikko.” http://haku.kansallisbiografia.fi
- Roos, J. P: ”The Consequences of the Crisis of 1990’s to the Nordic Welfare State: Finland and Sweden.” www.valt.helsinki.fi/staff/jproos
- Ruisniemi, Maija: ”Fråga om hälsa. Är det nyttigt att duscha kallt efter bastun?” I Dagens Nyheter den 4. oktober 2003.
- Salminen, Johannes: Gränsland. Alba, Stockholm 1984.
- Schoolfield, George C: A History of Finland’s Literature. University of Nebraska Press, Lincoln & London 1998.
- Suomen, Tapani: ”Kampen om den finska litteraturens kanon.” http://www.finland.fi/finfo/svenska/litterat2.html
- Svebak, Kåre: ”Religiøs etnisitet - forbrødring og etnisk mangfold i lestadianske tradisjoner.” I Badou, Evert og Karl-Hampus Dahlstedt (red): Nord-Skandinaviens historia i tvärvetenskaplig belysning. Skriftserie Acta Universitatis Umensis 24, Umeå 1980.
- Swanljung, Henrik: ”Hertig Karl skymfar Klas Flemings lik” av Albert Edelfelt.” I Knut Drake m. fl. (red): Aboa 1981. Årbok for Åbo Landskapsmuseum, Åbo 1981.
- Tarkka, Pekka: ”De järnhårda legionerna.” http://www.finland.fi/finfo/svenska/litterat3.html
- Till, Jan-Erik (red): Karis 1918. Karis-Billnäs gymnasium, Karis 2001.
- Varpio, Yrjö: ”Tammerfors – en litteraturstad.” Horisont nr. 3/1982.
- Weckström, Nina 2003: ”Och den ljusnande framtid är inte svensk.” Hufvudstadsbladet 8. juni.
- Weingarten, Susanne: ”Den moderne malerkunsten.” Oversatt av Arild Vange, Morgenbladet 10. desember 1999.
- Werkelid, Carl Otto: ”Nordisten Bandler värnar om språkbron.” Svenska Dagbladet, 17. mars 1987.
- Westö, Mårten: ”Traumat lever än.” Intervju med historikern Heikki Ylikangas om 1918. Ny Tid nr. 4/95.
- Wrede, Johan (red): Finlands svenska litteraturhistoria. Första delen: Åren 1400-1900. Svenska litteratursällskapet i Finland/Bokförlaget Atlantis, Helsingfors/Stockholm 1999.
- Wright, Georg Henrik von: ”Det svenska språket är en förutsättning för den finska identiteten.” Hufvudstadsbladet, 9. februar 1997.
- Ylikangas, Heikki: Vägen till Tammerfors. Oversatt av Nils Torvalds og Sara Torvalds. Atlantis, Stockholm 1995 [1993].
- Zilliacus, Clas (red): Finlands svenska litteraturhistoria. Andra delen. 1900-talet. Svenska litteratursällskapet i Finland/Bokförlaget Atlantis, Helsingfors/Stockholm 2000.
- Ørnebakk, Oddvar: ”Om Bolagstida.” Menneske og miljø i Nord-Troms. Årbok 1992.